Første tur alene med bybanen

I dag forsøkte Larissa og jeg oss på å ta buss og bybane alene. Veien til bussen gikk fint. Hun måtte lufte seg en gang. Hun blir så glad og fornøyd når hun finner et busskur å gå inn i. Logrer og ser på meg med iver. Det sto en del andre mennesker og ventet på bussen. En buss, som jeg ikke skulle med, stoppet, og enten var passasjeren med den bussen eller han gikk forbi. Larissa kom med et bjeff og dermed ble hun angrepet. Det hørtes nok verre ut enn det var. En snill mann som hadde fortalt meg at denne bussen gikk et annet sted, sa at det var en schæfer som hadde angrepet Larissa mens eieren forsøkte å dra hunden med seg. Jeg skjekket hode og ører og det så ikke ut som om hun hadde fått noen fysiske mén av hendelsen. Bussen min kom og vi kom oss av på terminalen hvor bybanen kjørte inn etter et par minutter. Den samme mannen sa at jeg burde gå litt til høyre, for jeg sto litt nærme sporet. Dørene åpnes og folk kom strømmende ut. Jeg takket den hjelpesomme mannen og Larissa fant døren og vi fant et sete. I Byparken ble jeg møtt av en hjelpetrener og han fikk også sjekke henne for sikkerhets skyld med tanke på den agressive schæferen.

For å lese om mitt første møte med Hordaland førerhundklubb, se innlegget over.

Når jeg skulle hjem, gikk jeg fint på bybanen, men da gikk jeg fremst på, og jeg og instruktøren hadde funnet ut at det var bedre å gå ut gjennom de doble dørene, derfor flyttet jeg meg lenger bak i vognen. Larissa krøllet seg sammen på gulvet. Vel fremme på Nesttun terminal fant vi en buss, men han skulle ikke dit jeg ville. Jeg spurte ham om han visste hvor buss nr. 22 sto, og han mente den sto lenger bak. Det var en ung jente som tilbudte seg å hjelpe meg med å finne bussen. Jeg takket hjertelig for hjelpen. På denne måten stoppet bussen ved nærbutikken min og da er det ikke langt hjem. Det passet fint, for jeg hadde fått gnagesår på lilletåen av mine nye støvletter. Nå når det er mørkt ute, bruker både jeg og Larissa refleksvest. Larissa har også litt refleks på selen sin. Det er viktig for meg å synliggjøre meg i trafikken, for når jeg ikke kan se bilene, er det viktig at de kan se meg.