Når jeg skulle hjem fra fysioterapeuten, kom vi litt galt av sted. Jo, vi gikk i en nedoverbakke til undergangen slik vi skulle, men jeg følte at det var feil nedoverbakke. Vi snudde helt om og jeg var litt i tvil om retningen til den undergangen jeg skulle ta. Jeg stoppet en dame og spurte om retningen. Hun fulgte meg til nedgangen og jeg sa takk for hjelpen og at jeg klarte meg fint herifra. Vi gikk ned og jeg fulgte høyre vegg for å kjenne når den svingte og når vi skulle opp fra undergangen. «Nei, jeg tror du trenger litt mer hjelp» sa den samme damen og tok meg i armen. «Jeg tok en øyeoperasjon for noen år siden og da var jeg blind i en måned» fortalte hun. «Jeg ser det er en ny hund du har, for den kikker så mye rundt seg». Jeg ville gjerne gå min omvei for å vite hvor jeg var og krysse bybanesporet der, men da tok hun tak i armen hvor jeg hadde markeringsstokken og viste meg farefeltene. «Her skal du krysse» og hun fulgte meg over og viste meg igjen farefeltene. For å si det slik, var jeg drittlei hele kjerringa selv om det sikkert var godt ment fra hennes side. Jeg ville ha gått litt lenger inn på perrongen slik at jeg kunne gå inn på midten, men ble stående i frykt for at den hjelpsomme damen skulle komme farende og si at jeg gikk feil igjen. Jeg måtte derfor gå inn på enden av bybanen, og der er det ikke mulig å plassere hunden under setet pga. opphøyning ved hjulene osv.
Jeg var lei av damen. Jeg var lei av Flex, men aller mest var jeg lei meg selv. Dette ble ingen god opplevelse, og jeg tror jeg må gå ruten en gang til enten sammen med min kjære eller en hjelpetrener. Det er så kjedelig når seleturer blir så «ødelagt». Demotiverende for hund og eier.