I dag gikk Flex og jeg fra bybanen til hjemmet. Jeg kan ikke si annet enn at han er dyktig. På et sted trodde jeg han gikk feil, men jeg lot ham gå og kunne konstatere at han gikk helt riktig. Noen ganger må man legge sin egen tvil til sides og stole fult og helt på hunden. Samarbeid. Jeg ba han søke stolpen, men han stoppet med en stein. Jeg sa «søk stolpe» en gang til, og han tok retning – mot stolpen. I dag måtte han tydeligvis ikke lufte seg, for han gikk strakt forbi. Da vet jeg også det – at når han stopper, er han nødig. Et par steder i dag oppførte han seg som om det kom en hund mot oss. Jeg stoppet ham og ba ham sitte. Ingen hund. Kanskje han så en, eller bare ble litt ivrig. Og ved spissen av «trekanten stoppet han og gikk til høyre selv. Kikket bak på meg og logret når jeg roste ham.
Litt senere skulle vi på butikken. Utfordringen der er parkeringsplassen med mange parkerte biler, kjørende biler og noen tilhengere. Flex navigerer fint og forholder seg rolig til de kjørende bilene. Vi gikk mellom to biler, og Flex stoppet. Han pep. Jeg hørte det var en annen hund. Et par ganger sa jeg til Flex «finn vei og jeg tok et skritt bakover i fall han ville til høyre. Det ville han, rundet bilen og tok retning mot døren. Vi gikk inn i butikken, gikk rundt hyller og til kassene. når det ble min tur spurte jeg om å få hjelp til å handle. Det fikk jeg. Vi, dvs. jeg, mistet retningen i butikken etter å ha pakket ned varer osv., men en mann ga meg retningen og vi kom oss hjem på en trygg måte. Denne gangen stoppet han opp og så på det høye buskaset. Jeg kneppet av selen og gutten måtte tisse.