Nå synes jeg at ruten til/fra bybanen begynner å gå glatt mellom Flex og meg. Vi samarbeider bra, gjør mesteparten riktig og vi har funnet hverandres tempo. Nå begynner jeg å kjenne tegnene til Flex når han ser en møtende hund. Han får et hardere drag i selen og tripper mer – og helt riktig: I dag møtte vi en dame med en liten gneldrebikkje. Jeg ba Flex om å sitte. «Jeg har hunden i bånd» sa damen og presset seg forbi slik at hun kom nærmest mulig Flex. Jeg ble litt irritert. Hadde hun holdt avstand, tror jeg Flex hadde blitt sittende. Han er flink til å finne dørene på bybanen, enten de er åpne eller lukket. Førerhundinstruktøren hadde rett under hjemstedstreningen: «Jag tror han gillar å köra denna banan». Det hadde han helt rett i.
På vei hjem igjen tok jeg frem mobilitetsstokken og vi krysset over bybanesporet. Jeg ble litt stolt av både Flex og meg selv da… Vi gikk til jeg kjente motgående riller, for det er omtrentlig der dørene er. Vi kom inn. Ikke så mange folk i dag. Jeg fikk hjelp til å finne et ledig sete. Folk er behjelpelige når jeg spør. Veien hjem fra bybanen gikk upåklagelig bra! Flinke Flexen.
I kveld gikk jeg og min kjære en times lang tur med Flex. Han fikk løpe rundt og ta ut litt energi. På vei hjem fra skogen, kastet han opp litt. Vet ikke hva det var, men sikkert noe han fikk i seg på skogsturen. Min kjære gikk på butikken mens jeg og Flex skulle gå hjem fra postkassene. Jeg følte meg utrolig klønete og usikker med stokk. Man vendes fort til å gå med hund.