I går kveld gikk jeg og Flex til treningssenteret. Veien er lett. Rett frem, kryssing av en sidevei og opp en kort bakke, før vi kryssser veien inn til parkeringsplassen til treningsstudioet. Vi kom oss til parkeringsplassen, men når jeg sa «søk dør» til Flex, ble han forvirret og gikk mellom bilene. Jeg spurte en dame om retningen, og det viste seg at hun skulle også trene. Flex var flink. Han lå på plassen sin under hele timen.
Vi gikk hjemover, og denne gangen klarte vi å finne ut av parkeringsplassen og nedover veien noen meter, før vi krysset over til fortauet. Deretter gikk alt bra, trodde jeg… Hva som skjedde og hva som gikk galt, vet jeg egentlig ikke. Jeg gikk nok litt i mine egne tanker. Plutselig hørte jeg at trafikken var lengre borte enn den skulle være. Jeg snudde og gikk tilbake. Stoppet en mann på sykkel, og han viste meg et overgangsfelt. Jeg krysset veien og tok til venstre, men jeg kjente meg ikke igjen. Jeg gikk litt frem og tilbake. Ringte min kjære, og jeg forklarte hvor jeg hørte trafikk. Han var så snill og bega seg ut for å forsøke og finne meg. En mann, som hadde vært på treningsstudioet sammen med meg, som løftet 120 kg i benkpress, forklarte at jeg sto på parkeringsplassen til bybanen! Han på sykkel, som for øvrig var utlenning, hadde krysset veien med meg. Mannen fra treningsstudioet fulgte meg tilbake og jeg visste hvor jeg var. Takket for hjelpen. Min kjære fant meg. Han ante omtrent hvor jeg var.
På vei hjem møtte vi to hunder. Flex hadde veldig lyst til å hilse, men ble bare ukonsentrert og pep. Når det var en større hund som veldig gjerne ville bort til Flex. satte jeg han ned. Og han fikk mye ros og en godbit. En stund etter at vi hadde møtt hundene var han ukonsentrert og trakk mye i selen, men han var konsentrert nok til å stoppe for kanter. Jeg stoppet han, snakket rolig med ham, fortsatte og ga ham ros med lav og rolig stemme. Det hjalp. Han roet seg ned. Fikk tisse litt.
På tide å bruke refleksvest på både hund og eier nå.