Jeg er opptatt av å takke for all hjelp jeg får av seende når jeg er på «ville veie» og ser sikkert ut som et undrende spørsmålstegn. Det er altfor mange som har en passiv holdning til hva som skjer rundt de i det norske samfunnet og jeg har lært meg at man skal sette pris på de som ønsker å hjelpe. Når jeg har fått hjelp sier jeg alltid «tusen takk for hjelpen» i ulike variasjoner. Det finnes blinde som blir irritert når folk tilbyr de hjelp. Dette gjelder nok mest de som har mistet synet i voksen alder og før de har erkjent at de har et orienteringshandikap. Det kan være nedverdigende å måtte ta i mot hjelp når man er vant til å være selvhjjulpen i kanskje 50 og 60 år.
Nei, takk og takk igjen for all hjelp som tilbys. Om jeg tilbys hjelp der jeg ikke har behov for, sier jeg høflig «takk, jeg tror jeg klarer meg».
En gang ble jeg satt av på feil plass av bussen og skjønte ikke hvor jeg var. Jeg gikk frem og tilbake, og fant ikke veien. Det var mens jeg hadde Oda. En bil stoppet; «trenger du hjelp?» og jeg svarte at jeg ante ikke hvor jeg var. Han sa at jeg så så undrende ut, og av alt hell var denne mannen drosjesjåfør. Han kjørte meg hjem og jeg ga han rikelig med trix og takket så mye for hjelpen.
Ja, ikke for det, jeg har én gang måttet ringe det lokale politiet og forklare litt flaut at jeg ikke ante hvor jeg var. Les mer om Larissa i politibil.