I dag, når jeg og min kjære skulle på Europris, gikk vi ned med kryssing av bybanen og ned på bussterminalen. Flex jobbet fint hele veien. Litt snusning et par ganger. Det jeg merker, og som nok er ris til egen bak, er at han lett drar når jeg kun holder ham i kobbel mens han har sele på. Det er nok jeg som ikke har vært konsekvent nok, men latt han dra når jeg har vært fokusert på noe annet. Når jeg blir oppmerksom på det, ber jeg ham gå fint og roser ham, men så glir det ut igjen…
Jeg skulle gå hjem mens min kjære gikk på Cpop. Vi gikk og Flex stoppet helt korrekt for en kant ned. Jeg forsto ikke hvor jeg var. Forsøkte å lytte etter trafikken, men den sa meg ingenting. Ingen å spørre. Heldigvis var ikke min kjære langt unna og kom i løpet av et par minutter etter at jeg hadde ringt etter hjelp. Det viste seg at vi hadde gått rett frem mens vi egentlig skulle ha svingt mot venstre. Da var jeg med i orienteringen igjen.
Kryssingen av hovedveien gikk ikke etter boken! Vi krysset til venstre for feltet. Dette vet jeg såpass sikkert fordi jeg måtte stige over en halv autovern som gikk «ned i bakken». og når vi hadde krysset måtte jeg over noe jord osv. Selvfølgelig burde jeg ha tatt ham tilbake når han ville krysse med autovernet, men når biler stopper for en osv., blir det lett en noe stressende situasjon og man vil være rask for å ikke bruke unødig mye tid over veien. Hjemover gikk han fint. Fint og kontrollert jevnt tempo og godt arbeidet. Når vi svingte opp for å gå opp til huset, stoppet Flex. Det sto en stor bil i veien. Han kunne gå til venstre, men der var det veldig ulent terreng. Han kunne gå til høyre mellom bilen og muren. «Foran, finn vei» sa jeg og tok et skritt tilbake slik at det skulle være mulig for ham å gå til høyre, om det var det han ville velge, og han valgte det. Jeg roste han mye. På høyre side var det god plass for oss begge.
I dag skjedde det to ting som viser at jeg kan stole på Flex; han stoppet for en ukjent kant og han valgte den beste løsningen rundt et hinder. Dyktig hund!