Når Flex og jeg var ferdig på et møte, skulle vi ta bybanen hjem igjen. Han vinglet slik og så stadig mot høyre før vi gikk ned rullestolrampen. Han fant stolpen vi bruker som retning for å krysse bybanesporet, men han var veldig høyreorientert. Bybanen kom med en gang, og Flex ville søke opp en dør som var – ja, kan du gjette? – lenger borte/til høyre for oss,men jeg tvang Flex helt om og ta den nærmeste døren. I det jeg skulle sette meg, bjeffet to hunder lengst bak i vognen og Flex kom også med et bjeff før jeg fikk ham med meg og under setet.
Plutselig ville han ut i midtgangen, men jeg fikk han på plass og til å ligge. Litt lenger fremme i vognen hørte jeg en katt som mjeuet. Jeg tror den katten gikk forbi oss.
Halvveis på ruten kom det en liten gneldrete hund. Flex ville frem, men jeg holdt ham tilbake og fikk ham til å fokusere på meg. Fikk ros, fikk en godbit, fikk kos. Hver gang den gneldrete hunden gneldret til igjen, kikket Flex opp på meg og fikk ros og kos. Jeg hadde regelrett blitt flau om jeg hadde en hund som måtte bjeffe nå og da under hele turen.