I august 2015 gikk vi i boligområdet og når jeg kom opp på veien tror jeg at vi ikke svingte nok til høyre. Jeg trodde vi var på riktig vei, for jeg hørte bilveien og jobbet hele tiden mot å komme nærmere den, men terrenget stemte ikke. Det var feil vei jeg hørte og jeg hadde gått så mye frem og tilbake, på kryss og tvers, at jeg hadde mistet oversikten over hvor vi kom fra. Etter at vi bokstavlig talt gikk rundt og famlet i blinde i 35 min., hørte jeg noen menn jobbe i en kjeller og jeg fikk kontakt med de. Han forklarte meg veien, men han så at vi gikk feil og kom syklende etter oss. Han fikk oss på riktig kurs og jeg sa at jeg nå fant frem på egenhånd, men han ønsket å følge meg helt frem. Jeg takket ham hjertelig. Han hadde tross alt fuglt meg ca. 700 m. gjennom hele boligområdet! Slik hjelp skal man ikke ta for gitt. Godt han tok med sykkelen og kunne sykle tilbake på et par minutter.
Jeg tenker at det må være det mest frustrerende for en førerhund; når vi forsøker å finne frem etter å ha rotet oss bort. Jeg ba Flex søke høyre og venstre vei og han var flink og gjorde det, men vi kom aldri på en kjent vei uten hjelp. Det var med den opplevelsen jeg fikk erfare hvor trygg Flex er blitt på seg selv, flink førerhundteknisk han har blitt og at samarbeidet oss i mellom er godt. Han gjorde sitt beste i å finne veiene til høyre og venstre, han stoppet for en trapp ned, han fant en dør, han fant en grusvei osv. Jeg blir jo litt frustrert over det hele selv, men jeg tvinger hodet til å være kaldt og kobler bort alle følelser og jobber kun med fornuften. Flex merker nok trolig min frusterasjon likevel, men han har i hvert fall en rolig matmor som kun er løsningsorientert.