Flex og jeg satte oss på flyet til Oslo mandag 25. januar. Der møtte vi fôrvertene til Flex som ønsket å passe ham i to uker mens jeg jobbet som rehabiliteringsassistent på Hurdalsenteret. Flex var glad for å se de – og gjensynsgleden var gjensidig. Mens sjåføren ventet på noen deltakere som var blitt forsinket, benyttet jeg tiden til å utveksle noen ord med de. Når jeg fikk Oda i 2001 fikk vi treffe fôrvertene en av dagene i den siste uken. Det synes jeg var svært positivt. Det er tross alt de som har fulgt hunden fra den er 8-10 uker gammel og til den blir levert ut som førerhund. Fôrvertene til Flex hadde jevnlig hentet ham på kennelen i helgene mens han ble trent til å bli førerhund. Det varmet mitt hjerte å høre. Jeg har ikke de store kunnskaper om hvordan det er for en hund å stå på kennel, men jeg kan tenke meg at dagene lett kan bli kjedelige og ensformige og det må være stressende. Jeg har jo hørt selv hvordan bjeffingen begynner hver morgen når det er utlevering av frokost. Om en hund begynner, følger de fleste med.
Fôrvertne kunne fortelle at de hadde lært Flex «give me five», slik at han hoppet opp med forlabbene i hendene, for å kunne forsikre seg om at de fikk med seg riktig hund hjem fra kennelen. Der var det jo mange like sorte labradorer. Hos de fikk han også møte sin egen mor i tillegg til fôrvertsparets egen hund på noen måneder. De hadde koset seg mye og gått turer i skogen, fikk jeg høre når vi møttes igjen i ettermiddag. Moren er visst like rolig som Flex. Behagelig vesen.
De ville gjerne passe Flex når det passer seg senere. Jeg ser hvor lei Flex blir av de samme korridorene på Hurdalsenteret i 2. uken av et kurs. Det er først i mai og juni at jeg skal ha lengre kurs igjen, men veldig godt å vite at de da står med åpne og hjertelige armer for Flex.