Etter at Flex hadde fått tisset litt, tok jeg på ham selen og vi jogget i vei. Det er en fordel å ha lært hunden jogging når jeg er sent ute! 🙂 Jeg skulle til den nye fysioterapeuten i sentrum. «Alle» tenker at blinde må være strukturerte for å finne frem, men jeg er, upraktisk nok, ikke spesielt strukturert av meg. Jeg kunne derfor ikke finne fysioterapirekvisisjonen i går kveld. Jeg ringte derfor legekontoret i dag tidlig og kunne hente en ny signert rekvisisjon senere. Derfor gikk Flex og jeg først til legesenteret. Vi har vandret rundt i et omfattende anleggsområde i flere år. Det er i forbindelse med utbyggingen av bybanen som skal gå til Flesland fra sommeren i år. De har i den forbindelse også laget det flott til. Nå slipper vi å krysse hovedveien, men kan gå i en undergang under veien istedenfor. Men siden vi skulle til legesenteret først, skulle vi forbi denne undergangen. Flex synes nye veier er interessante, men han holdt retningen når jeg sa «retning» når han ville gå til høyre igjennom undergangen. Når vi hadde passert dette litt mer krevende området, begynte vi å jogge igjen. Flex var flink og svingte unna en hindring (enten var det et komlokk, vanndam eller noe annet). Legesenteret ligger bak treningssenteret og når jeg sier «søk venstre vei» går han nå til legesenteret. Han øker alltid farten litt når vi nærmer oss døren, for han vet at der venter det en godbit. Jeg fikk rekvisisjonen og vi tok fatt på returen.
Det var 16 minutter til bybanen skulle gå og jeg regnet med vi skulle rekke det, men jeg hadde ikke tatt med i betraktning at Flex ville starte sin «gå sakte»-aksjon, som han ofte gjør når vi skal gå hjem den samme veien vi nettopp gikk. Det synes han er litt kjedelig, men når han så at vi skulle igjennom undergangen og ned til bybanen, satte han opp farten og vi jogget til vi skulle krysse bybanesporet. Jeg ba han stoppe opp etter krysningen ved å si «stååå…» og deretter «venstre». Flex synes det er ganske spennende å gå til høyre om vi skal til Lagunen, for da må vi både passere en søppelbøtte og vi kan søke heis. Det er to ting Flex er spesielt ivrig på å søke opp; stolper og heiser. Da øker han farten voldsomt og jeg klarer ikke holde den sterke gutten tilbake og får bare henge på så godt jeg kan.
Vi kom 2 min. før bybanen kjørte frem og vi kunne gå inn. Flex er også blitt svært flink til å søke opp dørene på bybanen. Det er jeg veldig glad for, for de hadde jeg hatt en utfordring med å finne om han ikke hadde hjulpet til. Han går til dørene enten de er åpne eller lukket. Inne på bybanen tar jeg ham i kobbelet og leter opp et ledig sete selv. Det går som regel problemfritt for seg når jeg går inn på bybanen ved Lagunen, siden jeg da er en av de første passasjerene på strekningen. Jeg bruker da markeringsstokken for å kjenne diskret om setet er ledig ved å føre stokken langs sittekantn. Vi fant vår faste plass, på rad nr. 2 sittende mot kjøreretningen. Jeg velger rad nr. 2, for om vi sitter på fremste rad nærmest døren, har Flex en lei tendens til å stikke hodet frem under kanten til kortleseren for å følge med på hva som skjer, men jeg frykter at han en dag da vil bli tråkket på nesen. Jeg sier ordet «under» til Flex med litt iver i stemmen og han kryper flott under setet og mellom føttene mine.