I dag skulle jeg ha et par varer på butikken. Det er ikke lange veien. Vi må krysse to veier. En sidevei og en hovedvei som er lysregulert. I dag forsøkte Flex seg på en snarvei over sideveien. Han gikk ned kanten og til venstre for de hvite stripene. Jeg tok ham tilbake og noen meter inn på fortauet og s nudde. Jeg sa «passe på» og gutten stoppet riktig. Da kom det en godbit frem fra lommen. Vi krysset og søkte opp stolpe og over parkeringsplassen. Den er ikke så stor, men det er mange biler å gå rundt og som kjører, men Flex er trygg på å skulle gå til døren, for der får han i blant en godbit, men ingen i dag. Jeg går til kassen og ber om hjelp til å finne varene, og vi må gå til venstre først, hvis ikke kommer vi til en hylle i snutehøyde med vinerbrød, skoleboller osv. og i dag gikk han riktig og en godbit ble trillet frem. Det er ikke store butikken og vi blir stort sett gjenkjent og i dag kom det en butikkansatt før vi kom til kassen. Jeg ba Flex følge henne når hun skulle gå fremfor oss til kassen for å betale og det er han flink til. I butikken får jeg god service med at de til og med pakker varene i sekken for meg.
På vei hjem, gikk han til riktig stolpe hvor jeg kan aktivere overgangen, for tidligere har han stoppet ved den første stolpen. Vi sjekket posten, men der var det ikke annet enn en godbit. Jeg har lært han ordet «hjem» og da vet han at vi skal opp i oppkjørselen vår. Utrolig hva en labrador gjør for en godbit…