I dag skulle Flex og jeg til sentrum Siden det regnet, og jeg ikke ønsker å komme med en kliss våt luktende labrador, tok jeg på ham regndekken. Jeg kjøpte det til min første hund som var omtrent på størrelse med Flex, men litt kortere i ryggen. Den er brukbar til Flex. Jeg lar være å ta båndet rundt haleroten – det tror jeg ikke han i og for seg hadde likt uansett. Etter at han var luftet, kom selen på, men vi gikk feil. Bilveien var for langt unna og det gikk svakt oppover. Jeg gikk tilbake og ba Flex søke venstre vei, men han ville til utgangspunktet Etter tre forsøk brukte jeg markeringsstokken og fulgte selv kanten forbi innkjørselen til borettslaget. Vi hadde rotet bort 10 minutter. Vi jogget deler av strekningen, men rakk akkurat ikke den bybanen vi pleier å ta.
Jeg pleier å sitte med ryggen fra kjøreretningen, men nå satt jeg riktig vei. Jeg ble usikker på hvordan jeg da skulle gå for å krysse riktig vei. Det er to trafikkerte veier på hver side av bybaneperrongen og begge sider har et tre som Flex bruker som kjennetegn. Jeg ringte samboeren min og fikk forklaring. Vi gikk en perfekt rute i dag uten feil! Flex var litt ekstra snusete og det antar jeg skyltes at han ikke fikk frokost i dag. Jeg ville ikke gi ham det etter to oppkastrunder på morgenen. Jeg fikk av han dekkenet og tørket av ham labber og mage.
Veien hjem gikk stort sett fint. Vi holdt på å ta feil retning et sted vi krysser over og må ta litt til venstre for å komme rundt hushjørnet. Om jeg ikke er bevisst, er det lett å ta feil retning, men i dag blåste det så mye i den retningen, så det var bare å gå mot vinden. Et sted kom det et forferdelig bråkeri. Jeg vet ikke hva det var, men det hørtes ut som en hel haug av handlevogner som ble trillet. Jeg ble litt usikker på retningen og Flex snudde seg. En mann kom bort og sa at «jeg tar fra hunden din noe han ikke skal spise» – jeg vet ikke hva det var… Jeg spurte om retningen til bybanen og vi kom oss til perrongen.
Det jeg synes er pinlig på bybanen, er om jeg spør noen om de ser et ledig sete, reiser de seg opp og gir sitt eget sete. Det er jo ikke det jeg ønsker, selv om de gjør det av ren forståelse og hjelpsomhet.