En forskjell jeg merker som førerhundbruker fra å være stokkbruker, er at folk bare gir meg retningen på hvor jeg skal gå og deretter går jeg og Flex i anvist retning. Når jeg har gått med stokk har folk villet følge meg her og der. Det skyldes kanskje et syn på at en førerhund gjør en bedre jobb og er flinkere til å orientere seg enn en stokkbruker? Nå har jeg ikke vært stokkbruker siden våren 2001 og jeg synes orienteringen er mye enklere med førerhund. Jeg føler meg tryggere. Jeg går raskere og mer sikkert. Flex blir nok ikke min siste førerhund 🙂 Men det skal sies, det ligger arbeid bak at jeg og Flex finner frem i byen. Først og fremst må jeg vite hvor vi skal gå og deretter må jeg gi de riktige kommandoene til hunden. Noen ganger roter vi oss bort.Det tar ikke lang tid å bli bortskjemt.
Men jeg ser også ulempene. Hunden trenger lufting, mat, tur i skogen, jevnlig kloklipping og den kan bli syk. Jeg må tenke på hvor jeg setter en tallerken med kyllingfilet, brød eller kaker… Flex gjør heldigvis ikke det, men min første hund hadde det med å stikke av til stadighet.