(langt innlegg…)
I dag skulle Flex få klippet klørne sine. Det er mellom 1,5-2 km å gå. Siden det var meldt at det kunne bli regn, tok jeg på Flex regndekken, men ikke en dråpe kom og når vi var på vei hjem igjen kom til og med solen. Vi var litt sent ute (som vi pleier å være…) og vi jogget to steder på strekningen. Et sted hadde vi ikke gått før, pga. anleggsarbeid, men jeg hadde en teori om hvordan det måtte se ut – og den stemte. Jeg fulgte et gjerde på høyre side opp en bakke, krysset en bilvei og gikk ned igjen en bakke med gjerdet også på høyre side. Men det jeg derimot ikke hadde forutsett, var et stort område med kun grus. Noen steder var det gress og noen steder var det stein. Heldigvis finnes det mange hjelpsomme mennesker rundt om som tilbyr oss hjelp når de ser at vi strever og hun hjalp oss med å finne veien vi skulle videre på. Vi krysset en dobbelt vei og gikk inn på området til dyreklinikken. Der gikk vi egentlig i bilveien og vi løp mot døren – best som sist for å ikke være i veien for trafikken mest mulig.
Inne på dyreklinikken var det første jeg gjorde å stange hodet i et skilt, men det tok jeg ikke så tungt. Som blind er man vant til slike små uhell. Det var en annen hund i lokalet som Flex først ville hilse på, men jeg ba ham sitte og han fikk ros og en godbit når fokuset ble tatt bort fra den andre hunden. Flex er flink når han skal få klippet klørne sine. Jeg holder ham, men han står helt stille – han til og med logrer. For hver fot får han en godbit. Dyreassistenten sa at klørne til Flex ikke var så lange. Vi har gått mye på asfalt i det siste og det sliper jo ned klørne. Det var 4 uker siden sist nå og dyreassistenten mente at det kunne gå 5 uker til neste kloklipp. Jeg sa at det hørtes ut som om han hadde lange klør og hun sa at på parkett kunne det høres ut som det fordi de sprer tærene for å ikke gli. Kloklippen var unnagjort på 7-8 minutter.
Vi ble fulgt ut av lokalet, for jeg antok at Flex ville være for fokusert på en annen hund like ved utgangen til at selegåingen ville bli vellykket og positiv. Vi Gikk langs parkeringsplassen (hvor det er minst biler) og krysset bilveien og søkte døren inn til et kjøpesenter hvor jeg bl.a. går til frisør og posten. Men vi snudde i døren og når vi kom ut gikk jeg 5-6 skritt mot høyre. Da visste jeg at om vi krysset veien rett frem, ville vi treffe direkte på fortauet. Slike tips innarbeider vi sammen med førerhundinstruktør eller førerhundtrener. Det er lettere for hunden å gå rett frem enn å skrå litt mot høyre og det er lettere for meg å orientere meg. Vi krysset det dobbelte feltet tilbake perfekt og da fikk Flex ros og godbit, for der har vi ofte havnet midt i et 4-feltskryss. Et sted gjorde Flex antydning til å ville luftes og jeg kneppet av selen. Jeg regnet med tissing, men han måtte bæsje. Han fikk tid til å tisse, men det ville han ikke. Litt senere gjorde han tegn igjen til å ville luftes og jeg tenkte at han kanskje ville tisse og kneppet av selen på ny, men igjen måtte han bæsje.
Jeg forberedte meg på grusen, og jeg synes den var langt unna. Jeg ble stoppet av en mann. «Du går midt i bilveien» sa han. Jeg ble forundret, for til venstre for meg suste biler i begge retninger. Mulig de hadde laget en ekstra vei i forbindelse med anleggsarbeidet. Han sa at om jeg gikk 1 m. til høyre, var jeg på fortauet. Det viste seg at vi hadde gått forbi grusen og det stedet hvor min teori stemte og var på god vei hjem. Han sa at veien ble lite brukt. I «krysset» vårt gikk Flex til venstre og vi havnet i undergangen ned mot bybanen, men vi snudde og søkte venstre vei. Da var det strake veien hjem. Et kjennetegn vi har for å vite at jeg er med vår oppkjørsel, er en trekant med busker og kratt, hvor jeg ofte lufter ham, og ved spissen av trekanten får han ofte en godbit, for rett til høyre da er vår oppkjørsel.
Flex ville opp, men vi fortsatte rett frem for å gå på butikken. Han ville gjerne til postkassen, men det fikk vente til hjemturen. Inne på butikken tok Flex retning mot ferskvarene av boller og skolebrød, men vi snudde og søkte vei mellom riktige hyller. Når han fant veien mellom de riktige hyllene fikk han en godbit. Vi har jobbet mye med det og gjort mye feil, men nå kan Flex endelig veien til kassene selv. I det jeg stilte meg i kø for å få hjelp, kom en butikkansatt bak meg og spurte om jeg trengte hjelp Jeg ba om noen få varer og tok de i en pose. Posen hang jeg på håndleddet mitt mens markeringsstokken var i høyre hånd. Det gikk fint. Postkassen var tom både for post og godbit.
Selv om det var opphold, var det fuktig på bakken og Flex var våt og skitten på føttene og magen og ble tørket. Dekkenet var skittent der brystkassen var blitt beskyttet og ble hengt til tørk. Bukreima var også blitt ganske skitten og ble tørket av.