I dag regner det i Bergen. På ettermiddagsluftingen i dag ble vi begge temmelig våte. Når vi gikk på vei hjem, ledet Flex meg tvers igjennom en stor vanndam som gikk meg til over anklene. Når jeg først sto i vanndammen med begge føttene var «skaden» allerede skjedd og det var bare å tråkke i vei. Når vi kom inn igjen, var hele skjørtet mitt vått fra lårene og ned. Ikke bare «førerhundbeinet», som jeg kaller det, men også alt som var nedenfor jakken. «Førerhundbeinet» er det venstre beinet som er ved bakenden til Flex. Det pleier ofte å bli både fuktig og litt skittent, både fordi han blir våt og fordi det spruter litt opp fra underlaget når han går. Når vi kom inn, måtte vi ta en grundig omgang med fiberhåndkledet. Han liker godt å bli tørket. Da presser han seg mot lårene mine, stiller seg i en bue og grynter/peser. Det er sikkert godt å bli klødd ordentlig over kroppen, slik han gjør når jeg tørker ham litt hardt. Når det regner og han blir våt, tar jeg av ham halsbåndet (halvstrup) for at han skal få tørke ordentlig.
I dag kom jeg til å tenke på en sak. Den første uken jeg hadde Flex, var han ved ett tilfelle alene i leiligheten. Når jeg kom hjem, var knaggen med jakker revet ned og godbiter i en jakkelomme var borte, men det har kun skjedd den ene gangen. Han lærte nok at det ikke var lønnsomt gjort da han fikk hele knaggen i hodet…