I dag la Flex og jeg ut på butikktur. Vi var svært stolte begge to da vi kunne tusle inn dørene til butikken etter å ha gått veien til butikken helt feilfritt. Flex stoppet for kanter, holdt retning, søkte stolper osv. der han skulle. Vi fikk hjelp til å handle inn noen varer til hjemmelaget lapskaus og vafler. Jeg puttet varene i sekken og vi gikk ut, men der tok jeg feil av retningen, men vi fant ut når jeg spurte en dame omveien. Det har flere ganger slått meg; når jeg går med hund, nyer snille folk seg med å angi retningen, men om jeg går med stokk, skal de følge meg helt frem dit jeg skal.
Vi krysset parkeringsplassen, ned en liten trapp, krysset over veien, gikk over broen, og så… Ja, hva så Flex? Jeg hørte at jeg plutselig gikk mot en bilvei jeg ikke forventet å høre. Vi stoppet og snudde. Jeg peilet omtrentlig på retningen og trodde jeg visste hvor jeg var, men måtte konkludere med at jeg hadde mistet oversikten. Samboeren min er på sommerferie hos sine foreldre, men jeg ringte ham og forklarte hvor jeg visste jeg hadde gått, hvor jeg trodde jeg hadde gått og hvordan lydbildet så ut rundt meg. Jeg hadde snudd og lagt den uventede bilveien bak meg og jeg gikk på venstre side over en bro. Jeg stoppet en dame og hun sa at jeg var like ved en skole. Samboeren min fikk veiledet meg tilbake til kjente stier. Når vi la på, visste jeg omtrentlig hvor jeg var, men for sikkerhets skyld fant vi frem til lyskrysset og begynte med blanke ark. Men, vi gikk feil, og feil en gang til.
Jeg synes det var uheldig for Flex å virre rundt i et helt nytt område hvor hverken jeg eller han var altfor godt kjent. Når vi hadde gått oss bort for 3. gang, og jeg så vi hadde tuslet ute i 45 minutter, bestemte jeg meg for at nok fikk være nok. Vi tuslet tilbake til butikken. Der ringte jeg etter en drosje og etter tre minutters kjøretur i drosje, var vi hjemme igjen. Vi hadde gått fint til butikken, rotet oss bort på vei hjem, men vi kom oss likevel helskinnet hjem med matvarene i sekken.
Jeg og drosjesjåføren måtte smile litt av det hele. Det er veldig frustrerende og fortvilende der og da å rote seg bort og ikke finne frem, men i ettertid kan jeg ikke annet enn å se på det som et litt artig minne – «husker du de gangen vi måtte ta drosje hjem…» Det er viktig å ikke ta seg selv for høytidelig. Om jeg skulle sette meg ned og fortvile over denne situasjonen, hadde jeg gjort livet både kjedelig og trist for meg selv. Det er viktig å kunne le litt av seg selv, legge det bak seg og se fremover. Jeg kan ikke la en slik situasjon hindre meg til senere. Jeg må nok gå ruta opp sammen med samboeren min på nytt for å få inn litt flere detaljer i minnet.