I dag kom instruktøren fra Veiviseren for å ha litt trening etter at jeg og Larissa var adskilt fra hverandre i noen uker. Han synes Larissa så godt ut med blank og skinnende pels. Hun er i godt hold, men trenger ikke bli tynnere.
Vi gikk til Lagunen og under luftningen møtte vi på første hund og Larissa ville bort til hunden og hilse, men hun fikk to korrekser og ga seg. Vi fant en alternativ vei istedenfor trappene. Det tror jeg blir bra. Når vi hadde gått gjennom skogen, så Larissa en hund og ble ufokusert, men vi gikk videre. Fant trapp, fant stolpe og krysset fint. Også her møtte vi på en hund og vi fikk eieren med på litt trening. Første gang vi gikk forbi mistet Larissa retning og konsentrasjon. Andre gangen gikk det bedre og siste gang gikk det strålende. Vi gikk til apotek, post og dyrebutikk. I dyrebutikken, hvor det gikk ut og inn folk og det luktet godt for en liten snute, dekket hun mens vi gikk langs radene. Hun lå helt flott.
Vi gikk på en kafé og spiste et halvt rundtstykke hver og delte en Cola. Larissa lå på gulvet og slappet av mens hun hadde full kontroll over hvem som gikk forbi. Jeg delte mine tanker med instruktøren om Larissas hundeinteresse, for kan det være noe jeg har gjort eller gjør noe galt? To ganger i uken har Larissa fått løpe løs sammen med Kira (9 år= og lille Leo 1 år). Mange mener at økt hundeinteresse kan komme av at de fikk lov til å leke for mye. Når jeg var på samtreningskurs med Larissa kunne vi fint passere en, to og tre hunder, men nå mister hun helt fokuset. Instruktøren anbefalte at Larissa kun skulle få løpe løs en gang i uken sammen med Kira, siden Kira er så rolig som hun er, og at Leo må bli igjen hjemme. Jeg har blitt tydeligere ovenfor Larissa med «nei» og korreks i kobbel – slik Veiviseren ønsket – men jeg er litt myk og rolig person og har litt problemer med å bli morsk i stemmen, selv om det har blitt forbedringer. Det er mye enklere å gi ros og oppmuntring… 🙂
Tilbaketuren gikk fint. Vi måtte jobbe forbi noen hundebur et par ganger før vi gikk videre. Et sted trodde jeg vi gikk feil, men Larissa hadde riktig retning. Vel hjemme markerte hun innkjørselen opp til huset vårt, men vi fortsatte bort veien til butikken. På den strekninger har de gjort om i et kryss, og det var faktisk til det bedre! Rett før jeg kommer ut i veien, er det ca. en halv meter med klumpete underlag. Flott kjennetegn! Når vi krysset hovedveien, så Larissa en hund og skrådde over. Men hun hadde fin retning mot butikkdøren og ut igjen krysset hun parkeringsplassen flott.
Alt i alt synes jeg denne dagen har vært fin. Larissa har vært flink og konsentrert. Vi har møtt på flere hunder og det synes jeg er bra. Da ser instruktøren at det faktisk er et problem. Når jeg tok dette opp i februar fikk jeg inntrykk av at han mente at det ikke var noe problem, men vi møtte jo heller ikke på noen hunder… Jeg synes det hele er ganske vanskelig. Det er fin trening når instruktøren kan si til meg at «nå kommer vi til en hund», men det vet jeg jo ikke i det daglige når vi går alene. Men ja, jeg må nok bli enda tydeligere i korreksene mine og hva jeg vil…
Skjønner veldig godt dette med å ikke ville være for morsk og egentlig like best å rose og være hyggelig. Men det er viktig for hunden at den vet hva som gjelder også. Så det er noe med å finne ut av hva som fungerer for det individet. Men man lærer sammen og du og Larissa høres ut til å ha et godt samarbeid.
Lykke til med hundemøter og trening på dette. Jeg kjenner igjen følelsen av dette med at man til daglig ofte ikke kan vite at det er en hund. Eneste er at man etter hvert kan lære seg å lese hundens signaler og gjenkjenne de som er typisk for den hunden når det er hunder den lar seg distrahere av. For små ting kan være signaler som at halen løfter seg mer, at gangen blir litt mer trippetrippe. osv. Tenk over det så kanskje du finner slike tegn.
Og det er godt å ha fått støtte fra instruktøren også. Det pleier gjøre litt godt. 😉