I dag har jeg lest boken «Nam, nam» om hjemmelagde godbiter. Interessant og inspirerende lesning. Boken gjør leseren oppmerksom på i hvilke situasjoner man bruker godbiter og bevisstgjøring rundt når man bruker svært gode og mindre gode godbiter. Boken har mange oppskrifter på hjemmelagde godbiter samt litt informasjon om ernæring.
Da jeg fikk Oda fra Norges Blindeforbunds Førerhundskole i 2001 brukte vi godbiter i enhver situasjon. Jeg følte meg som en vandrende godbitautomat. Hundene forventet å få godbit når den gjorde noe riktig, og det trengte ikke å være annet enn å stoppe for en kant. Det er ikke langt fra sannheten når jeg sier at jeg tror vi brukte 1/2 kg med godbiter i løpet av de 3 1/2 ukene samtreningskurset varte.
Når jeg kom til Veiviseren og fikk Larissa, hadde de et annet syn på bruken av godbiter. Der fikk ikke hundene godbit for hver eneste oppgave de utførte riktig. Der var det mer fokus på at jeg selv skulle være godbiten gjennom mye ros, kos/klapp og en og annen overraskende godbit. Jeg mener at hundene jobber mer konsentrert og målrettet når de ikke forventer godbit for den minste ting. Jeg tror også at hundene «forstår» bedre oppgavene de utfører når de ikke kun gjør det for godbitens skyld. Dessuten, det gir en mer flyt i arbeidet når man ikke må ned med hånda i lomma for hver ting Larissa gjør riktig. Det er én situasjon jeg alltid bruker godbiter i tillegg til ros og klapp og det er innkalling. Det skal alltid være positivt å komme til meg.
For et år siden, ville jeg stusset over det du skriver her. Tenk hvordan man endrer seg ut i fra hvilke forutsetninger som legges. Jeg bruker fortsatt godbit på speisielle ting, særlig søkeoppgaver, og også innkalling, men ellers synes jeg det er fasinerende å se hvor godt hunden jobber også uten fokus på godbiten hele tiden. deilig!