Mandag 12. oktober for ett år siden, møtte jeg Larissa for første gang. Da var hun en litt stresset og forvirret hund. Hun viste seg raskt å være en dyktig hund i sele og en stort sett snill hund innendørs. Hun var en litt usikker hund. Hun kunne fort bjeffe og knure på ting hun ikke alltid visste hva var, men jeg bestrevet meg på å bli tydeligere ovenfor henne at dette ikke var tilat, og det har kommet seg svært mye bedre. Det har blant annet hjulpet at hun har fått ligge utendørs når det har vært pent vær. Når jeg fikk henne, var hun relativt flink til å passere andre hunder, men dette viste seg å bli et lite problem senere. Hun kan fort bjeffe litt når hun ser en annen hund og hun vil gjerne bort og hilse på. Dette har jeg tenkt mye på. Er det noe jeg har gjort galt, som å gi henne for mye tur, for mye eller for lite sammen med andre hunder, for lite regler eller har jeg ikke vært tydelig nok? Eller kan det komme av at hun fra Veiviserens side ikke lot hundene løpe noe særlig sammen og at dette har slått slik ut? Jeg har ingen fasit, bare mange tanker.
For om lag 6 ukers tid siden, følte jeg at vi har kommet i mål med det første krevende året med ny hund. Det er utrolig godt. Nå kjenner jeg Larissa godt og kan til dels forutsi hvordan hun vil reagere og hun kjenner mine vaner og uvaner. Jeg vil si vi er blitt godt rutinerte med hverandre. Det er ikke noe tvil fra Larissas side at hun vet hvor hun hører til.
Larissa er igjen i Bergen hos den eldre damen. Damen sier at Larissa er en svært snill og veloppdragen hund. Hun får en god tur hver eneste dag. Damen ringte meg i går og var bekymret for at Larissa fikk i seg for lite mat, nå som hun er i en god del mer aktivitet enn til vanlig. Jeg sa at hun kan få 1 1/2 porson til frokost, dvs. 80 g mer enn det hun får til vanlig. Det er ikke så mye hun får servert av råfôret, men opptaket av den maten er jo betraktelig større. Det ser nok veldig lite ut, men hun holder seg godt og har verken lagt på seg eller tatt av noe betydelig etter at jeg justerte matrasjonen litt ned. Hun løper og det hender hun får leke med noen andre hunder som også løper løs. Hun er flink på innkalling og stikker ikke langt. Om natten har hun anledning til å ligge i alle rom, og det viser seg at badeværelset er favorittstedet. Hun har det nok bedre hos damen enn hun hadde hatt det her på Hurdalsenteret, hvor det fort kan bli mange timer på rommet og mindre turer ut, selv om jeg forsøker å ha henne mest mulig med meg i fellesområdene.
Ja tiden går jaggu fort. Alt, et helt år siden vi var på samtrening sammen og det føles som bare noen måneder siden, synes jeg.. Om 2 måneder er dagen da Geilo måtte tre ut av tjeneste, 4 uker etter godkjenning. I dag sitter jeg med Indie som jeg har hatt 32 uker sammen med, så langt. En nokk så sær tispe, men dyktig er hun i jobben. Det første året er helt spesielt, å jeg funderer på hvordan vinteren skal bli. Liker hun snø? Vil hun være like sær på tissestedene da, som hun er på barmark nå? Vil hun bli redd nissene i butikker? 🙂 Men uansett så glemmer jeg ikke Geilo sell så kort tid jeg fikk med han, han var noe spesielt.. Han hadde sine sider, som de aller fleste andre hunder. Men han var liksom min og jeg følte at vi var ET fra starten av. 🙂
Tenk at det alt er et år. Det året har gått fot. Jeg fulgte med dere på bloggen din dengang og leste samtreningsnotatene dine. det var spennende å høre hva du opplevde og det du var med på, var nok med på å gjøre meg mer nysgjerrig på veiviseren som skole. Jeg har nå veiviserhund selv og hadde et svært positivt møte med skolen.
Når det gjelder hundeinteresse er som oftest dette nokså sammensatte utfordringer. For det første er en førerhund på grun av jobben de har i sele litt fratatt muligheten til å kommunisere fritt. De kan for eksempel ikke uten videre gå ut i bue om de føler for det, noe som vil være naturlig om hunden gikk helt løs og følte en annen hund som litt truende. I tillegg ser ikke vi situasjonen og er dermed ute av stand til å kontrollere situasjonen bestandig.
For mange hunder uansett trening vil andre hunder være interesante. graden varierer, men dette er noe av det vanskeligste å fjerne helt interesse for.
Noe av det spesielle for førerhundene er jo også at hundekontakten varierer veldig opp gjennom årene. Som forvertshund har de avhengig av forvertens interesser og miljø variert kontakt med andre under. det er jo også her det grunnleggende erfaringene legges. Dersom hunden her lærer å assosiere alle møtende hunder med leking og hilsing, vil det være mye mer krevende å trene bort dette senere. Hvis hunden derimot har lært at andre hunder kan være hyggelig, men du må likevel være i ro, er det enklere premisser for hunden.
Under trening på førerhundskolen får den gjerne mye hundekontakt naturlig nok. De står i bur sammen, trenes sammen, møter mange andre hunder og kommuniserer hver dag med andre hunder. I tillegg til at de trenes til å ignorere hunder når de jobber. Dermed får de en helt annen påvirkning.
Når de så kommer til oss førerhundbrukere er det ofte veldig av og på. enten lar vi de kanskje herje i flokk, slik det fort blir på Hurdal og liknende steder og bygger dermed opp forventninger og erfaringer om at hunder = lek og morro. Ingen har helt oversikt over hva som skjer og hundene kan herje nokså villt. Når de ikke skal dette, er det krav om full konsentrasjon og jobbing i hundemøter. dermed blir signalene de gis nokså delte og forventningene spriker.
Det er for mange av oss sjelden at vi bare går en tur sammen med en kompis med en hund slik at hundene ikke får herje, men bare være sammen. Hvertfall er dette min erfaring.
Og dermed blir det slik at man lett ubevisst skrur opp forventningene til hunden om at hunder bare betyr morro og blir noe eksklusivt.
Lykke til med det neste året!