Vi sto og ventet og ventet på bussen som skulle ta oss til Gardermoen, men det kom beskjed at bussen var mer enn en halv time forsinket. Da fikk 7 av oss kjøre med to privatbiler til de ansatte på senteret, for at vi skulle rekke å ta flyet. Siden jeg skal tilbake til Hurdalsenteret på mandag, hadde jeg kun håndbagasje. Jeg sa i fra at jeg helst ikke ville sitte på første rad, men en eller annen hadde satt meg på første rad og det var visstnok ikke mulig å endre. Jeg fikk ta det opp med de som var på gaten. Etter at jeg og en annen assistent hadde sittet og pratet i 40 minutters tid, kom de og hentet meg. Denne gangen gikk det helt fint for seg i sikkerhetskontrollen. Jeg tok av selen, lot noen andre ta imot kobbelet og Larissa kunne gå pipende gjennom sikkerhetskontrollen. De gjorde ikke mer oppstyr enn det. Vel fremme på gaten ble det ikke anledning til å be om et annet sete. Jeg forsøkte når jeg kom inn på flyet, men nei, det gikk ikke an siden flyet var helt fullt, men på dette flyet var det bedre plass enn hos noen. Jeg avviste det blankt, men nei, jeg måtte komme å se. Jo, det var bedre plass på 1F. Det var en slags liten kanal som gjorde at Larissa kunne ligge i sin fulle lengde. Larissa følte ikke dette som trygt. Slik tolket jeg henne i hvert fall. Hun var urolig når vi tok av og når vi landet. Hun forsøkte å krølle seg sammen mellom føttene mine. Jeg tror hun synes det er en trygghet å ha liten plass, for da glir hun i hvert fall ikke. To rader bak oss, på venstre side, satt en tolk til en døvblind mann. «På fremste rad sitter en sort førerhund». Og videre: «Hun er så liten og søt i ansiktet. Hun sitter på rompa og ikke på huk som andre hunder» – og det har hun helt rett i. Larissa sitter ofte på rompa med bakføttene fremover eller til en av sidene. Siden jeg ikke hadde bagasje, var det bare å gå ut til en ventende drosje.