I dag har det virkelig ikke vært vår dag, hverken Flex eller meg. Det er ikke lett å orientere seg i snøkaos. De fleste steder er det nå fritt for snø på gangveiene, men plutselig kommer det et parti med snø og jeg blir usikker og lurer på om vi har gått feil. Ved en krysning kunne det ha skjedd en trafikkfarlig situasjon, men det var en hyggelig mann som hjalp meg. Først hjalp han meg over hovedveien, men det ble på andre siden av veien enn hva Flex og jeg kjente oss igjen. Jeg forklarte dette og han forsto og fulgte meg over veien igjen. Han sa at to av hans onkler var blinde. Han viste meg riktig retning og vi gikk videre, fant vår krysning og gikk til bybanen uten problemer. Nå kan Flex finne dører som er lukket også. Flink gutt. Jeg fant knappen for å åpne døren og vi gikk inn og fant oss et sete. Når jeg forsøker å finne sete, slipper jeg selen og søker diskret med stokken om det er ledig.
Når jeg var ferdig på møtet, skulle jeg krysse bybanesporet, og jeg møtte på en snøhaug. Jeg kjente med stokken, og det var mindre snø ca. 40-50 cm. Jeg tok sjansen på at det var der vi skulle krysse. Riktig! Flex svingte selv opp på perrongen. Når bybanen kom, fant vi vårt faste sete. Det er sete nr. 2 i kjøreretningen. Der har Flex god plass og det er ikke fare for at han stikker snuten under billettregistreringen og blir tråkket på.
På veien fra bybanen og opp til hovedveien gjorde vi vår neste feil. Når jeg sa «søk stolpe» til Flex, ville han ha meg over i snøen. En bil stoppet. «Skal du over veien?» noe jeg svarte bekreftene på. Han sa at vi var ved krysningen og at det bare var å gå over.
Når jeg hadde krysset veien, pleier vi å gå hjem til venstre, men i dag skulle jeg til legen og vi tok til høyre. Legekontoret er i samme bygg som treningssenteret. Vi måtte gå i bilbanen, for fortauet opp den lille bakken var full av snø. Det gikk fint. Det kom ingen biler, men hadde det gjort det, hadde jeg stoppet og gjort plass.
På vei hjem igjen luftet jeg ham med lufteplassen vår. Deretter selet jeg på og håpet at han var flinkere enn meg til å finne innkjørselen. Det har jo gått overraskende fint til nå, men ikke i dag… Jeg måtte spørre en dame. «Nå står du ved et blått hus», og jeg forsto at vi hadde gått litt for langt. Jeg visste hvor vi var og Flex fant innkjørselen når jeg sa «søk venstre vei». Han fikk mye ros og de siste godbitene jeg hadde i lommen.
Jaja, hjemme er vi, og her skal vi være resten av dagen, med unntak av et par luftninger. Jeg sender min kjære på butikken… 🙂 Jeg har fått nok i dag. Flex virker sliten.
Det er sannelig mye salt og skit på veiene nå. Jeg tørket godt av poter, bein og under magen/brystet, men jeg kjenner at når han tørker, er pelsen litt seig. Jeg tror nok det blir litt lunkent vann i en bøtte i dusjen og støvler, for å få bort mesteparten av saltet. Har også tørket over bukreimen. Den blir skitten den også!