Archive for the ‘Seletrening’ Category

En vellykket tur til sentrum

tirsdag, august 1st, 2017

I dag gikk Flex og jeg til sentrum. Det ble en svært vellykket tur. Jeg gikk først til lufteområdet vårt. Det er på veien mot butikken og bybanen. Vi krysser en stor åpen plass, men det har gått veldig greit. Flex har stø kurs de 200 m. vi må krysse. Akkurat der er jeg svært glad for å ha hund; jeg er redd at det kunne lett bli et problematisk område om jeg kun gikk med stokk. Når vi nærmet oss fortauet på den andre siden, begynte Flex å pipe. Det betyr at han enten må gjøre fra seg eller at han ser en annen hund. I dag så han en annen hund; det merker jeg på gangen hans. Han blir ivrig og får en litt mer «spenstig» gange. Når vi nærmet oss hunden, måtte jeg ta kobbelet i høyre hånd og minne ham på at han var på jobb og måtte konsentrere seg. Han ble litt for ivrig når vi kom helt tett på. Jeg stoppet opp og slapp selen. «Kan du gå forbi?» spurte jeg, men damen sa at det fikk hun ikke til fordi hun hadde en sykkel med seg. Den forklaringen forstod jeg ikke, men vi kom oss forbi. Så fort vi har lagt hunden bak oss, bare noen meter, blir Flex konsentrert igjen. Ute av syne, ute av sinn, er det noe som heter.

Vi gikk feilfritt videre. Vi krysset gaten, fant stolper og fant trappen opp til bybaneperrongen. Når vi gikk opp trappen, kom det en liten, gneldrete hund bak oss som også skulle på bybanen. De stilte seg selvfølgelig der jeg hadde tenkt å stå for å komme inn på riktig sted i vognen, men når bybanen stoppet, sa jeg «søk dør» til Flex og han fant den nærmeste døren. Jeg kom vel og merke inn på feil sted i vognen, svingte til høyre og håpet på det beste. «Det er ledig her» sa en dame og viste til et klappsete som stod langsetter veggen. Den andre hunden hadde gått på bybanen en dør bortenfor og fortsatte med gneldringen sin. Folk rundt meg ristet på hodet og var oppgitte. Jeg takket damen som viste meg sete og satte meg og ba Flex krype under setet. Flinke gutten gjorde dette og først nå sa damen at hun hadde en hund ved siden av seg. Den reagerte ikke Flex på og de lå fint ved siden av hverandre. En god trening for Flex som kan være litt for opptatt av andre hunder.

Vi snakket om hunder. Hun sa at for å få hunden sin godkjent i den svenske kennelklubben, måtte man gå en løype med hunden hvor den ble testet for psykisk robusthet og utholdenhet. Bant annet skal den takle brått overraskende ting, som at noe plutselig kommer frem fra en busk eller at noe faller ned ved siden av hunden. Dette synes jeg er svært klokt. I Norge går man kun etter utseende og det sier ingen ting om det som er viktig i det daglige samspillet med hunden. Det er tross alt samspillet i hverdagen som er det viktige med en hund. Utseende, etter min mening, har kun noen verdi om man skal gå på utstilling med hunden. Jeg tror at de fleste har hund fordi man ønsker å ha selskap og en interesse.

Ved siste stopp, skulle vi av. Vi gikk ut på venstre side, svingte mot høyre, søkte opp en «stolpe (egentlig en trestamme), over gaten og vi søkte opp en stein. Jeg liker å ha holdepunkter på veien for min egen orienterings skyld. Flex var flink og stoppet for alle kanter. På denne veien kan han lett hoppe over å stoppe for kantene, men ikke i dag og han fikk mye ros og en og annen godbit.

Trene på veien

tirsdag, juli 25th, 2017

I dag møtte jeg samboeren min i sentrum. Vi trente litt på veien til og fra et kontor jeg besøker med jevne mellomrom. Jeg synes det var tryggest å trene litt på veien før vi går der alene. Det er tross alt et sted vi ikke har gått på siden november i fjor pga. min skade i ryggen. Flex husket veien uten problemer. Det var jeg som strevde litt. Jeg husket ikke helt avstandene helt riktig. Vi skal til kontoret førstkommende tirsdag og jeg tror det vil gå fint. På et tidspunkt søker vi opp noe jeg kaller for en «stav» til Flex. Jeg sa til Flex «søk stav» og han gikk bort til staven sin. Jeg bøyde meg halvveis ned for å klappe han, men samboeren min stanset meg og sa at det stod en mann der. «Dette heter brannhydrant» var mannens kommentar. Jeg fikk problemer med å holde meg alvorlig.

Etter treningen spiste vi middag på Egon. Jeg har ikke møtt på problemer med å ha med meg Flex på Egon. Vi ble vist til et bord hvor det gikk få personer forbi oss, men Flex lå innenfor meg etter at vi hadde flyttet på en stol. Flex er flink til å holde seg passiv når han er på en restaurant. Det er bra. Etter Egon-besøket gikk turen videre til Ikea. Der fikk Flex litt trening i å gå ved siden av meg i kobbel i selen. Jeg holdt i samoers arm. Han fikk tilbud om vann og drakk, som vanlig, godt.

Vi trener på veien til og fra butikk og bbane

søndag, juli 23rd, 2017

Etter at Flex og jeg gikk oss litt bort tirsdag i forrige uke, trente jeg og samboeren min på veien til Kiwi og bybanen. Nå forståår jeg hva vi gjorde galt. Vi fortsatte rett frem istedenfor å gå til høyre og krysse veien på et punkt. Vi fant et skilt som fint fungerte som stolpe, og når jeg sier «søk stolpe», ivrer Flex til stolpen, for den stolpen kommer det godbiter ut av! Nå vet vi hvor stolpen er og hvor vi skal krysse veien.

Jeg er litt usikker på veien etter butikken. Jeg vet hvilke holdepunkter vi skal søke opp, men jeg er litt mindre sikker på avstander og når jeg skal gi kommandoer. Dette er jo noe som vil hjelpe seg etter hvert som jeg blir bedre kjent. Et sted må jeg søke opp en stolpe på en strekning hvor det er flere stolper. Jeg vet nå at der metallgjerdet tar slutt, er den riktige stolpen og om jeg skulle gå for langt, vil jeg komme til en kant ned. Jeg vet også at for å stille meg med døren til bybanen slik at jeg kommer inn der det er flest «hundevennlige» seter, dvs. der Flex kan krype delvis under mitt sete, vet jeg at vi nå må gå noen meter etter at skuret med tak over tar slutt, der det er noen riller i underlaget (ledelinjer for stokkbrukere) og om vi går for langt, kommer vi til en benk. Dette er små kjennetegn som er viktig å vite om for meg, for å kunne orientere meg, og som seende kanskje ikke tenker over.

Når vi kommer fra bybanen, skal vi søke opp en trapp som leder oss ned fra perrongen og på et fortau. Her søker Flex opp gelenderet i midten av trappen, hvor det kommer godbiter, og jeg går ned med å holde meg i gelenderet og ha Flex i kobbel. Flex vet at han ikke har lov til å begynne på trappen før jeg sier «vær så god» og at han skal gå bak eller ved siden av meg. Jeg bruker han ikke i sele på vei ned i trapper pga. dårlig balanse etter noen operasjoner i det ene beinet. Nede på fortauet skal han gå frem til en kant og deretter går vi til venstre og skal følge høyre fortauskant. Akkurat dét å følge høyre kant er litt utfordrende for en førerhund som er opplært til å følge den venstre kanten.
På vei hjem, fikk Flex vann i en skål i skyggen. Denne dagen var det strålende sol i Bergen og mer enn 25 gr. Da er det viktig å tenke på vann til hunden. Jeg stopper i skyggen. Jeg opplevde med Oda, min første hund, at hun sved seg litt på den ene poten etter å ha stått på varm asfalt. Man lærer av erfaring. Når vi kom hjem, fikk Flex på nytt friskt vann og jeg fikk meg en god dusj i kaldt vann. Flex er flink til å drikke. Han drikker nesten litt for mye. Det kan se ut til at han noen ganger tror at vann må behandles på samme måte som mat. Noen ganger velger jeg å avbryte drikkingen hans. Om han virkelig er tørst, drikker han litt senere igjen. Oda og Larissa, spesielt Oda, var dårlig på å drikke. Jeg måtte ta litt leverpostei eller buljong i vannet for å få henne til å drikke tilstrekkelig.
xx

Vi gikk oss litt bort…

tirsdag, juli 18th, 2017

I dag la Flex og jeg ut på butikktur. Vi var svært stolte begge to da vi kunne tusle inn dørene til butikken etter å ha gått veien til butikken helt feilfritt. Flex stoppet for kanter, holdt retning, søkte stolper osv. der han skulle. Vi fikk hjelp til å handle inn noen varer til hjemmelaget lapskaus og vafler. Jeg puttet varene i sekken og vi gikk ut, men der tok jeg feil av retningen, men vi fant ut når jeg spurte en dame omveien. Det har flere ganger slått meg; når jeg går med hund, nyer snille folk seg med å angi retningen, men om jeg går med stokk, skal de følge meg helt frem dit jeg skal.

Vi krysset parkeringsplassen, ned en liten trapp, krysset over veien, gikk over broen, og så… Ja, hva så Flex? Jeg hørte at jeg plutselig gikk mot en bilvei jeg ikke forventet å høre. Vi stoppet og snudde. Jeg peilet omtrentlig på retningen og trodde jeg visste hvor jeg var, men måtte konkludere med at jeg hadde mistet oversikten. Samboeren min er på sommerferie hos sine foreldre, men jeg ringte ham og forklarte hvor jeg visste jeg hadde gått, hvor jeg trodde jeg hadde gått og hvordan lydbildet så ut rundt meg. Jeg hadde snudd og lagt den uventede bilveien bak meg og jeg gikk på venstre side over en bro. Jeg stoppet en dame og hun sa at jeg var like ved en skole. Samboeren min fikk veiledet meg tilbake til kjente stier. Når vi la på, visste jeg omtrentlig hvor jeg var, men for sikkerhets skyld fant vi frem til lyskrysset og begynte med blanke ark. Men, vi gikk feil, og feil en gang til.

Jeg synes det var uheldig for Flex å virre rundt i et helt nytt område hvor hverken jeg eller han var altfor godt kjent. Når vi hadde gått oss bort for 3. gang, og jeg så vi hadde tuslet ute i 45 minutter, bestemte jeg meg for at nok fikk være nok. Vi tuslet tilbake til butikken. Der ringte jeg etter en drosje og etter tre minutters kjøretur i drosje, var vi hjemme igjen. Vi hadde gått fint til butikken, rotet oss bort på vei hjem, men vi kom oss likevel helskinnet hjem med matvarene i sekken.

Jeg og drosjesjåføren måtte smile litt av det hele. Det er veldig frustrerende og fortvilende der og da å rote seg bort og ikke finne frem, men i ettertid kan jeg ikke annet enn å se på det som et litt artig minne – «husker du de gangen vi måtte ta drosje hjem…» Det er viktig å ikke ta seg selv for høytidelig. Om jeg skulle sette meg ned og fortvile over denne situasjonen, hadde jeg gjort livet både kjedelig og trist for meg selv. Det er viktig å kunne le litt av seg selv, legge det bak seg og se fremover. Jeg kan ikke la en slik situasjon hindre meg til senere. Jeg må nok gå ruta opp sammen med samboeren min på nytt for å få inn litt flere detaljer i minnet.

Vi søker opp posten og får nytt selestykke

lørdag, juli 15th, 2017

For et par dager siden trente Flex og jeg på å finne postkassen. Jeg ga ham godbiter ved postkassen vår mens jeg sa «post» og roste ham. Jeg gikk 2 m. unna og tok selen og sa «søk post». Når Flex satte seg i bevegelse, roste jeg ham og han fikk godbit ved postkassen vår. Heldigvis har vi postkassen vår plassert på nederste rad helt til venstre. Jeg gikk igjen 10 m. unna og sa igjen «søk post» og gjentok det samme som fra 2 m. Nå går Flex til vår postkasse både i og uten selen.

Jeg fikk nytt selestykke (det han har på kroppen) i posten i dag. Jeg sendte e-post til lederen av Førerhundutvalget i NAV ifra torsdag 6. juli, neste dag fikk jeg en e-post fra saksbehandler i NAV og 9 dager senere var selestykket i postkassen min. Igjen har NAV vist at de kan være effektive når det kommer til førerhund som hjelpemiddel. Og igjen må jeg få si at det også er viktig at NAV er effektive med dette, enten det gjelder ny sele eller at hunden må tas vare på av førerhundskolen ved akutt sykdom.

Vi går feil, men finner frem!

onsdag, juli 12th, 2017

Nå ligger Flex nedenfor sengen min og sover. Han har sin egen seng i stuen/gangen, men han har også en madrass han kan ligge på her på soverommet også. Når Flex ligger og koser seg og sover, ligger han og småbiter i bamsen sin. Tre små bit, en liten pause, tre små bit osv. Når han sover for å sove, krøller han seg sammen som en liten ball der haletipp berører nesetipp.

I går klarte vi å gå feil. Veien skiller seg i to når vi har krysset den og det er ingen rette vinkler, men mer et Y-kryss (om jeg forstår det riktig). Vi gikk bortover, men noe stemte ikke. Det gikk nedover og det var ikke det forventede ekkoet rundt meg. Vi snudde og gikk tilbake. På toppen av bakken ba jeg Flex søke venstre vei og vi fant en venstre vei jeg mente var den riktige, men jeg begynte å nøle. Jeg synes vi gikk lengre enn hva vi skulle før vi kom til veisperringen. Vi snudde igjen og kom til et fast holdepunkt, en kant opp. Vi hadde vært på riktig vei, men vi, eller jeg, hadde snudd for tidlig. Nå har Flex begynt å stoppe der vi går ned til venstre og inn på en sti. Han begynner å bli kjent.

Kveldsluftingen

lørdag, juli 8th, 2017

I dét vi har gått igjennom en bilsperring, må Flex straks finne venstre kant for at vi skal finne nedgangen til stien hvor det er mulighet for luftning. I kveld virket Flex veldig ivrig til å komme til luftestedet sitt. Jeg tok derfor av ham selen litt tidligere enn jeg pleier og lot ham gå i Flexiline mens jeg gikk nedover stien med stokk. Etter hvert så han seg fornøyd og jeg tok på ham selen. Når vi kom på toppen av bakken, ut fra stien, merket jeg på Flex at han så noe til høyre for oss og begynte å logre litt. Jeg slapp selen og ba ham om å sitte mens jeg holdt kobbelet løst, men klar til å holde imot i fall han skulle gjøre utfall mot den andre hunden vi møtte. «Her kommer jeg med en til» sa en hyggelig mann. Flex ble sittende, vel og merke med et par pip, og jeg roste og klappet ham og ga ham en godbit. «Så flink, men nå kan de vel hilse litt?» spurte mannen. Jeg forklarte at Flex ikke skulle hilse på andre hunder når han hadde på seg førerhundselen, for da var han på jobb. Det ble akseptert fullt ut og mannen gikk videre. Etter Flex sin reaksjon og mannens håndtering av sin egen hund, var det trolig en liten hund.

Vi gikk feilfritt hjem igjen. Når vi nærmer oss inngangen vår, spør jeg Flex om «skal vi hjem?» og han øker farten. Rett før trappen, er det en litt stygg utstikker og vi trener på at han skal gå utenom den. Jeg bruker stokken bevisst når vi nærmer oss og om jeg synes han går for nærme, tar jeg ham tilbake, dunker med stokken på kanten og Flex får prøve seg en gang til mens jeg sier «passe på». Da går han utenom utstikkeren og han får mye ros og en godbit. Denne utstikkeren kan bli ganske farlig om Flex ikke lærer seg med en gang, fra første stund av, at den kanten skal man ikke være i nærheten av.

Vår første luftetur på egenlabb

torsdag, juli 6th, 2017

I dag gikk Flex og jeg vår første luftetur. Jeg lar han tisse en skvitt på et område utenfor huset og deretter går vi 4-5 minutter hvor jeg tar ham i flexiline hvor han kan gjøre fra seg. Vi må først krysse en parkeringsplass og deretter søke et fortau til venstre. Deretter krysse en svært lite trafikkert vei og forbi en sperring og deretter første sti ned til venstre. Når vi trente i går hadde vi litt problemer med å finne den stien, men i dag gikk det problemfritt.

På vei hjem igjen, klarte vi å rote oss litt bort. Jeg fikk ikke helt oversikten over hvor vi egentlig gjorde feil, men vi snudde, fant utgangspunktet og begynte på nytt – og vi kom hjem. Når vi krysset parkeringsplassen kom søppelbilen kjørende. Da tok jeg oss til sides slik at han fikk kjøre forbi. Når vi nærmet oss inngangen vår, sa jeg «skal vi hjem?» til Flex og han var helt klar på hvor det var.

Jeg må kontakte lederen av Førerhundutvalget i NAV. Klipsen til bukreimen har blitt slapp og løsner nå og da.

Dag nr. 2 med hjemmestedstrening

onsdag, juli 5th, 2017

I går, når vi gikk hjem fra restaurantbesøket, gikk samboeren min med oss og han viste treneren den veien han mente kunne være lettest å lære. Det var de enige i og i dag trente vi på den nye veien. Jeg synes at den var enklere å forstå og den hadde flere holdepunkter. Vi har en liten utfordring, som vi trolig kommer til å mestre bedre etter hvert, å finne riktig sti ned for å komme dit vi skal. På den stien er det også mulighet for luftning. Etter stien er det så å si rett frem, til vi møter et gjerde og deretter til venstre og langs en hovedvei. Når hovedveien er krysset, kan jeg velge å gå opp et par trappetrinn til Kiwi eller ta til høyre mot bybanen. Vi trente litt med å finne frem på bybaneperrongen. Jeg skal søke en trapp og deretter følge en kant. Dette synes jeg var litt vanskelig. Vi skulle egentlig ha trent en omgang til på ruten men da begynte jeg å få smerter i ryggen etter å ha gått aktivt i 5 timer. Ryggen min er ikke fullstendig «restituert» etter fallet, selv om jeg til daglig ikke har smerter. Vi løste dette med at førerhundtreneren viste samboeren min hvordan jeg skal gå ved bybaneperrongen. Jeg må få litt hjelp av ham til å få det inn i hodet.

Det er flere ting jeg har fått bevisstgjort i løpet av disse to dagene. Én av de er at jeg skal være mer bestemt og Flex skal kun ta seg av å gå unna hindringer. Her ser jeg også feilen jeg da har gjort når jeg har gått feil i byen. Jeg har rett og slett stolt for mye på ham. Skjerpings. Han reagerer også mye på andre hunder og treneren foreslo at når jeg sitter på bybanen, skal jeg ha foten på kobbelet i fall han skulle utagere mot andre hunder. Om dette fortsatt blir et stort problem, sa treneren at hun kunne komme tilbake en dag og vi kunne trene ved å bruke grime.

Konklusjonen på disse to dagene, som innebar tre timers obligatorisk oppfølging for 3. og siste året samt ordinær oppfølging i forbindelse med flytting til nytt sted, er at vi fungerer godt sammen. Flex fungerer godt både i sele og utenfor (lydighet). Vi ble godkjent – i år også.

Jeg må ta kontakt med Førerhundutvalget i NAV og be om et nytt selestykke. Klipsen som holder bukreimen på plass har blitt noe «slarkete» og løsner i ny og ne.

Og til sist må jeg få lov til å nevne: Solen har strålet ned fra en skyfri himmel begge dagene, selv om det er i Bergen 🙂

Dag nr. 1 med hjemmestedstrening

tirsdag, juli 4th, 2017

I dag tidlig fikk jeg se min kjære etterlengtede Flex igjen. Det var utrolig godt å se ham og gjensynsgleden var stor fra begges sider. Førerhundtreneren og jeg satte oss ned for å legge en plan for dagen og vi så på noen kart samboeren min hadde laget til. Vi gikk først en runde hvor treneren hadde Flex i bånd og hvor han kunne snuse litt mens vi ble enige om holdepunkter og jeg ble vist veien. Vi gikk inn på Kiwi og gjorde oss kjent med veien til kassene der. Når vi kom hjem igjen, tok vi oss en halv time med sjokoladekake og kaffe, før vi gikk ut på vår første tur i sele. Den første strekningen kan jeg ganske godt siden det var der jeg luftet ham før han kom til førerhundskolen i april. Jeg har litt problemer med å huske når vi skal svinge til «klokken 2» og «klokken 11». men det kommer seg. Flex er flink til å søke opp stolper, også når jeg ikke ber om det og det er tydelig at han kjenner seg raskt igjen.

Vi tok tre timers pause fra kl. 13.00. Da sovnet både Flex og jeg. Det var mange nye inntrykk som skulle fordøyes for oss begge. Jeg og treneren hadde litt lydighet når hun kom tilbake kl. 16.00. Gå fot, apport og marsj på plass. Flex er flink til marsj på plass og han kan gå fot når han selv vil. Apporteringen er det så som så med. Etter appell gikk vi til bybanen. Da må vi gå samme vei som til Kiwi, men krysse gaten og fortsette bortover i samme retning. På bybanen så Flex en annen hund og bjeffet og ville mot den andre hunden. I sentrum spanderte jeg en middag på treneren og samboeren min. Treneren sa at det kunne se ut til at han reagerer mer på mørke og brede hunder enn lyse hunder. Mulig han har opplevd noe negativt med en mørk hund og at det er det som sitter igjen? Han reagerte på samme måte da det kom på en annen hund på bybanen på vei hjem, men denne hunden var lys.

Strekningen hjem gikk rimelig bra, men det var et par steder jeg bommet på retningen. Vi skal holde kant et stykke og det er noe vi må jobbe med. Jeg må stoppe hyppig for å kontrollere om vi har gått bort fra kanten eller ikke. Det kontrollerer jeg med markeringsstokken.

På vei og fra fysioterapi

torsdag, desember 1st, 2016

I dag skulle Flex og jeg til fysioterapeuten. Vi var, som vi ofte er, litt sent ute, og jogget 2/3 av strekningen etter morgenluftningen. Når vi skal ned til bybanen, til høyre gjennom en undergang, vil Flex gjerne fortsette rett frem. Da stopper jeg ham og sier høyre slik at det blir 90 gr. sving. Flex var flink og la seg under setet. I dag fant han steinen på vei til fysioterapeuten og han fikk ros. Jeg sa «finn vei» og han fant en smal passasje mellom et sykkelstativ, men akkurat nok til at vi kunne passere. I dag ville han gjerne inn i en butikk, men vi snudde og gikk ut igjen og gikk viderevidere. I dag var det jeg som var litt sløv og da er det godt å ha en førerhund som arbeider litt av rutine. Han fant selv inngangen til huset med fysioterapiinstituttet. Der er det heldigvis tale i heisen og punktskrift på knappepanelet. På venterommet fikk jeg Flex til å legge seg under stolen min og denne gangen krøllet han seg sammen til en liten ball. Det har jeg ikke sett ham gjøre før når han skal under en stol/sete.

På vei hjem gikk det fint. Vel og merke fant vi ikke den attraktive steinen, men han stoppet for kanten ved veien vi må krysse rett før bybanen. Det sto en bybane der og vi fant en lukket dør. Jeg trykket på knappen for at den skulle åpne seg, men det gjorde den ikke og bybanen begynte å kjøre rett fremfor nesen min. Heldigvis kom det en ny bybane 3 minutter senere. Tidligere har jeg selv funnet ledig sete, men i dag ba jeg Flex søke opp et sete og det gjorde ham. Jeg skal bevisst forsøke å be ham søke opp seter neste gang. Han er jo veldig flink til det på kontorer osv., bortsett fra hos legen der han vil sitte i legens stool… På vei hjem møtte vi to hunder. Det merket jeg på draget til Flex. Jeg ba Flex sitte og etter hvert gikk vi videre. Han dro da også, men roet seg når jeg nippet litt i kobbelet. Det var to en hundeeier som hadde to hunder med seg. Han var en fornuftig hundeeier som sa ifra at han nærmet seg oss med to hunder. Etter å ha luftet igjen, gikk vi hjem.

Udugelige hundeeiere

onsdag, november 30th, 2016

Jeg var på butikken i dag, og udugelige og idiotiske hundeeiere finnes det dessverre. Rett utenfor butikkdøren sto en dame med en stor hund og Flex og den andre hunden bjeffet mot hverandre. Jeg fikk Flex rolig med at han måtte sette seg. Jeg hørte ingenting og trodde damen med hunden hadde fjernet seg. Jeg ville gå videre, men i det jeg ba Flex reise seg,gikk de i tottene på hverandre igjen. Damen hadde med andre ord bare stått der. Jeg spurte om hun kunne gå litt unna, men flyttet seg ikke. En butikkansatt kom ut og sa at hun måtte gå litt unna. Flex er en relativt stor og sterk hannhund på litt under 35 kg og jeg er ikke så stor, så det kan være litt utfordrende å holde ham, men denne gangen fikk jeg ham mellom beina mine slik at han ikke strupet seg helt. Hvis ikke holder jeg ham fast i halsbåndet, om jeg får tak i det.

Jeg hadde mistet litt retningssans, men folk er heldigvis forståelsesfulle og en dame spurte om hun skulle følge meg over parkeringsplassen. Når jeg var på fortauet, tok jeg Flex i sele og forsøkte å søke opp stolpen, men Flex så nok den andre hunden fremdeles og var ukonsentrert. Selv var jeg nok også litt forvirret i hodet. En mann trykket på knappen og vi krysset veien, men absolutt ikke på de hvite stripene. Etter boken burde vi ha krysset om igjen for å lykkes, men jeg konkluderte at det ikke var det riktige å gjøre der og da. Istedenfor forsøkte vi å legge alt bak oss, vi søkte opp postkassen. Når vi nærmet oss oppkjørselen, sa jeg som vanlig «skal vi hjem» og vi jogger opp bakken til huset og bort til døren. Dagens lille trim!

Flex til treningssenteret

fredag, oktober 21st, 2016

I dag tuslet Flex og jeg til treningssenteret. I dag var det lagt asfalt der gravemaskinen holdt på for to dager siden – omgivelsene endrer seg! Det er utfordrende for både meg og Flex, men det er da vi får testet samarbeidet. Jeg må stole på Flex og Flex må selv ta initiativ til hvor vi skal gå. Flex gjorde tegn til å ville på do og han gjorde sitt fornødne. Nå har han ikke diaré lenger. På en strekning jogget jeg litt. Når vi skulle finne treningssenteret, surret jeg litt og vi gikk frem og tilbake uten at jeg egentlig ikke visste hvor jeg var. Til sist stoppet jeg. Lyttet etter trafikken og hvor det var hus. Jeg så vel mer eller mindre blind ut der jeg sto og en dame kom ut og spurte hvor jeg skulle. Hun sa at jeg skulle 20 m. lenger frem og deretter krysse veien. Da fant vi treningssenteret. Flex er velkommen der og alle kjenner ham og han får kos av både den ene og den andre… Jeg og treneren snakket litt om veien videre. Først starter vi med trening én gang i uken, hver fredag.

På vei hjem gikk jeg igjen langt for ned, og jeg fulgte gjerdet opp og deretter ned på gangveien. Vi stoppet opp når det kom to ungdommer i full fart på rullebrett. Jeg kjente på trekket i selen at vi møtte en hund. Vi stoppet og jeg ba Flex om å sitte. Jeg fikk Flex’ oppmerksomhet når han fokuserte på den meg og jeg ga ham godbiter. Den andre hunden gikkk forbi og Flex var fokusert igjen. Flere steder markerte Flex at han måtte på do, men jeg ba ham gå videre. Jeg mistenkte han kun skulle tisse. Rett før oppkørselen til huset tok jeg av selen og gutten tisset.

Diaré og luftning

torsdag, oktober 20th, 2016

Flex har hatt diaré de siste dagene. Jeg har derfor gitt ham ris med vann og med litt fiskeboller. Jeg synes kun ris virker så kjedelig å spise og derfor putter jeg oppi litt «kjøtt», som også er bindende for magen, og han spiser med god apetitt – det gjør jo en labrador uansett… 🙂 I dag så avføringen bedre ut, ifølge assistenten min, og han fikk vanlig fôr.

Når vi har gått i sele de to siste dagene, har han markert at han har behov for luftning. Når jeg vet det er tissing og han nylig er blitt luftet, avfeier jeg det, men når han har hatt diaré, har jeg tatt av selen og han har fått luftet seg. Jeg vil ikke ha uhell i selen. Selen er arbeidsantrekket og da skal man ikke gjøre fra seg eller tisse, men det fører jo til seg at jeg må sørge for at han blir nok luftet.

Flex på butikken

onsdag, oktober 19th, 2016

Når vi kom hjem fra legebesøket, gikk vi hjem og jeg hentet handlelisten. Vi gikk på butikken og alt gikk strålende. Denne gangen var det andre mennesker som aktiverte lysreguleringen. Nå begynner vi å få litt mer fart over overgangsfeltet, med litt oppmuntring frra meg. Flex kan nå veien til kassen selv. Jeg tror han hadde gjort det uten mine kommandoer, men jeg liker å vise overfor Flex at jeg styrer ham og jeg gir ham ros. På vei ut, holdt vi på å gå inn igjen i butikken, men nå vet jeg retningen og vi kom oss ut. Han fikk en godbit på utsiden.

På vei hjem ville han luftes og jeg tok av selen. Han tisset litt. Vi var like i nærheten av innkjørselen og jeg sa «skal vi hjem» og han var tydelig på hvor oppkjørselen var.