Nå ligger Flex nedenfor sengen min og sover. Han har sin egen seng i stuen/gangen, men han har også en madrass han kan ligge på her på soverommet også. Når Flex ligger og koser seg og sover, ligger han og småbiter i bamsen sin. Tre små bit, en liten pause, tre små bit osv. Når han sover for å sove, krøller han seg sammen som en liten ball der haletipp berører nesetipp.
I går klarte vi å gå feil. Veien skiller seg i to når vi har krysset den og det er ingen rette vinkler, men mer et Y-kryss (om jeg forstår det riktig). Vi gikk bortover, men noe stemte ikke. Det gikk nedover og det var ikke det forventede ekkoet rundt meg. Vi snudde og gikk tilbake. På toppen av bakken ba jeg Flex søke venstre vei og vi fant en venstre vei jeg mente var den riktige, men jeg begynte å nøle. Jeg synes vi gikk lengre enn hva vi skulle før vi kom til veisperringen. Vi snudde igjen og kom til et fast holdepunkt, en kant opp. Vi hadde vært på riktig vei, men vi, eller jeg, hadde snudd for tidlig. Nå har Flex begynt å stoppe der vi går ned til venstre og inn på en sti. Han begynner å bli kjent.