I dag møtte jeg samboeren min i sentrum. Vi trente litt på veien til og fra et kontor jeg besøker med jevne mellomrom. Jeg synes det var tryggest å trene litt på veien før vi går der alene. Det er tross alt et sted vi ikke har gått på siden november i fjor pga. min skade i ryggen. Flex husket veien uten problemer. Det var jeg som strevde litt. Jeg husket ikke helt avstandene helt riktig. Vi skal til kontoret førstkommende tirsdag og jeg tror det vil gå fint. På et tidspunkt søker vi opp noe jeg kaller for en «stav» til Flex. Jeg sa til Flex «søk stav» og han gikk bort til staven sin. Jeg bøyde meg halvveis ned for å klappe han, men samboeren min stanset meg og sa at det stod en mann der. «Dette heter brannhydrant» var mannens kommentar. Jeg fikk problemer med å holde meg alvorlig.
Etter treningen spiste vi middag på Egon. Jeg har ikke møtt på problemer med å ha med meg Flex på Egon. Vi ble vist til et bord hvor det gikk få personer forbi oss, men Flex lå innenfor meg etter at vi hadde flyttet på en stol. Flex er flink til å holde seg passiv når han er på en restaurant. Det er bra. Etter Egon-besøket gikk turen videre til Ikea. Der fikk Flex litt trening i å gå ved siden av meg i kobbel i selen. Jeg holdt i samoers arm. Han fikk tilbud om vann og drakk, som vanlig, godt.