Etter at Flex og jeg gikk oss litt bort tirsdag i forrige uke, trente jeg og samboeren min på veien til Kiwi og bybanen. Nå forståår jeg hva vi gjorde galt. Vi fortsatte rett frem istedenfor å gå til høyre og krysse veien på et punkt. Vi fant et skilt som fint fungerte som stolpe, og når jeg sier «søk stolpe», ivrer Flex til stolpen, for den stolpen kommer det godbiter ut av! Nå vet vi hvor stolpen er og hvor vi skal krysse veien.
Jeg er litt usikker på veien etter butikken. Jeg vet hvilke holdepunkter vi skal søke opp, men jeg er litt mindre sikker på avstander og når jeg skal gi kommandoer. Dette er jo noe som vil hjelpe seg etter hvert som jeg blir bedre kjent. Et sted må jeg søke opp en stolpe på en strekning hvor det er flere stolper. Jeg vet nå at der metallgjerdet tar slutt, er den riktige stolpen og om jeg skulle gå for langt, vil jeg komme til en kant ned. Jeg vet også at for å stille meg med døren til bybanen slik at jeg kommer inn der det er flest «hundevennlige» seter, dvs. der Flex kan krype delvis under mitt sete, vet jeg at vi nå må gå noen meter etter at skuret med tak over tar slutt, der det er noen riller i underlaget (ledelinjer for stokkbrukere) og om vi går for langt, kommer vi til en benk. Dette er små kjennetegn som er viktig å vite om for meg, for å kunne orientere meg, og som seende kanskje ikke tenker over.
Når vi kommer fra bybanen, skal vi søke opp en trapp som leder oss ned fra perrongen og på et fortau. Her søker Flex opp gelenderet i midten av trappen, hvor det kommer godbiter, og jeg går ned med å holde meg i gelenderet og ha Flex i kobbel. Flex vet at han ikke har lov til å begynne på trappen før jeg sier «vær så god» og at han skal gå bak eller ved siden av meg. Jeg bruker han ikke i sele på vei ned i trapper pga. dårlig balanse etter noen operasjoner i det ene beinet. Nede på fortauet skal han gå frem til en kant og deretter går vi til venstre og skal følge høyre fortauskant. Akkurat dét å følge høyre kant er litt utfordrende for en førerhund som er opplært til å følge den venstre kanten.
På vei hjem, fikk Flex vann i en skål i skyggen. Denne dagen var det strålende sol i Bergen og mer enn 25 gr. Da er det viktig å tenke på vann til hunden. Jeg stopper i skyggen. Jeg opplevde med Oda, min første hund, at hun sved seg litt på den ene poten etter å ha stått på varm asfalt. Man lærer av erfaring. Når vi kom hjem, fikk Flex på nytt friskt vann og jeg fikk meg en god dusj i kaldt vann. Flex er flink til å drikke. Han drikker nesten litt for mye. Det kan se ut til at han noen ganger tror at vann må behandles på samme måte som mat. Noen ganger velger jeg å avbryte drikkingen hans. Om han virkelig er tørst, drikker han litt senere igjen. Oda og Larissa, spesielt Oda, var dårlig på å drikke. Jeg måtte ta litt leverpostei eller buljong i vannet for å få henne til å drikke tilstrekkelig.
xx