Archive for the ‘Førerhundskolen Veiviseren’ Category

Vi søker opp posten og får nytt selestykke

lørdag, juli 15th, 2017

For et par dager siden trente Flex og jeg på å finne postkassen. Jeg ga ham godbiter ved postkassen vår mens jeg sa «post» og roste ham. Jeg gikk 2 m. unna og tok selen og sa «søk post». Når Flex satte seg i bevegelse, roste jeg ham og han fikk godbit ved postkassen vår. Heldigvis har vi postkassen vår plassert på nederste rad helt til venstre. Jeg gikk igjen 10 m. unna og sa igjen «søk post» og gjentok det samme som fra 2 m. Nå går Flex til vår postkasse både i og uten selen.

Jeg fikk nytt selestykke (det han har på kroppen) i posten i dag. Jeg sendte e-post til lederen av Førerhundutvalget i NAV ifra torsdag 6. juli, neste dag fikk jeg en e-post fra saksbehandler i NAV og 9 dager senere var selestykket i postkassen min. Igjen har NAV vist at de kan være effektive når det kommer til førerhund som hjelpemiddel. Og igjen må jeg få si at det også er viktig at NAV er effektive med dette, enten det gjelder ny sele eller at hunden må tas vare på av førerhundskolen ved akutt sykdom.

En forsinket fødselsdagsgave til Flex

fredag, juli 7th, 2017

I dag kom «fødselsdagspakken» til Flex på døren, riktignok én dag for sent, med godsaker til Flexen. Han snuste ivrig på pakken og det kan jeg godt forstå. Oppi der kunne han finne smakfulle godbiter og noe snacks.

Han har allerede fått smake på dentasticksen til Whimzees og den falt i smak.

Jeg kjøper litt snacks til godgutten. Han skader ikke av å få litt ekstra på kroppen. Han veier nå litt over 31 kg, og han bør veie 33-34 kg. Jeg gir ham 3 dl fôr om morgen og 2 dl kveld nå i en periode for å se om det kan øke vekten hans. På det tynneste veide han 29 kg, men da var han altfor tynn.

Noen vil kanskje tenke at jeg er storforbruker av godbiter. Jeg bruker en del godbiter i sele og annen lydighet. F.eks. får han godbit når han har gjort fra seg. Dette har ført til at han ikke bruker lang tid på å finne det riktige toalettstedet for dagen. Han får også mye klapp og muntlig ros når han finner dører, stolper, overgangsfelter, går utenom hindringer og stopper for kanter. Han kan, eller kunne, være litt sløv med å stoppe for oppoverkanter og jeg synes det er et noe vanskelig dillemma. Ofte kommer kantene opp etter at jeg har krysset en vei og det står biler som venter på å skulle komme forbi. Skal jeg da ta Flex tilbake noen skritt, si «til kant» og «passe på…». Da stopper han og han får ros og en godbit. Jeg gjør dette i tilfeller der ingen biler skal forbi, men i sentrum er det dessverre alltid biler. Jeg skriver at han «kunne» være sløv, for etter at han var på førerhundskolen i en ukes tid, har de åpenbart trent han ekstra godt på både kanter opp og ned.

Jeg får snart Flex igjen

torsdag, juni 29th, 2017

I dag fikk jeg en telefon jeg har sett lenge frem mot. Jeg fikk i dag telefon fra en trener på Veiviseren som avtalte med meg at jeg skal få igjen min kjære gode Flex tilbake tirsdag 4. juli. Det skal bli godt å se godgutten min igjen. Jeg har savnet ham veldig. Jeg skal ha ordinær trening på hjemstedet etter at vi har flyttet. Jeg hadde opprinnelig fått én dag med trening, men jeg har sendt en e-post til lederen av førerhundutvalget og spurt om det er muligheter for å få det over to dager. Da har jeg en natt å bearbeide den nye ruten på. Jeg ønsker å invitere førerhundtreneren og min samboer ut på restaurant tirsdag kveld. Det er koselig å kunne hygge seg litt.

Jeg har vært uten smerter noen dager igjen, etter å ha hatt litt vondt, men jeg har fått kortison-tabletter av legen som både han og manuellterapeuten mente jeg kunne ha positiv virkning av. Jeg håper det vil gå fint å bevege meg så mye igjen. Manuellterapeuten mente at det også kunne ha en positiv innvirkning med mer fysisk aktivitet. Om det skulle gå litt på tverke, har jeg hurtigvirkende smertestillende medisin jeg kan ha med meg i vesken.

På fredag (23. juni) nevnte jeg på at Veiviseren skal arrangere et dagsarrangement i bruk av GPS og førerhund. Jeg meldte min interesse i dag og fikk vite at kurset skal avholdes i august/september. Det er også to andre førerhundbrukere som er interessert. Jeg fikk litt hjelp av samboeren min i dag til å se litt på GoogleMaps. Det så i grunnen lovende ut. Jeg har hittil kun sett på appen med leselist, men må forsøke å gjøre det kun med skjerm i morgen når jeg skal ut å gå. Jeg skal møte samboeren min i sentrum, vi skal spise middag på Inside (jeg spiser alltid en kyllingwrap der) og deretter går vi hjem. Da går jeg med stokk og ser grundigere på ruten.

Kurs i bruk av hund og GPS

fredag, juni 23rd, 2017

I dag fikk jeg SMS fra en trener på Veiviseren. De skal avholde et dagsarrangement/kurs hvor fokus skal være GPS i kombinasjon med førerhund. De skal avholde et kurs i Bergen. Jeg synes det virker som et interessant kurs og vurderer å melde meg på.

Jeg har hittil brukt Flex i kombinasjon med Blindsquare, men jeg kommer til å teste ut kombinasjonen Blindsqueare og GoogleMaps. Jeg har hørt fra andre synshemmede at den kombinasjonen skal være bra. Min «ulempe» med bruk av en talende GPS, er at jeg lett blir distrahert av lyder rundt meg. Jeg synes det i blant kan være vanskelig å telle skritt samtidig som jeg gir hunden en kommano. Jeg er med andre ord ingen multitasker. Det handler kanskje om litt øvelse?

Endelig kunne jeg skrive e-post til førerhundutvalget

tirsdag, juni 6th, 2017

I går kunne jeg endelig! skrive en e-post til lederen av førerhundutvalget med bl.a. følgende setninger:

«»Jeg har i dag vært helt smertefri i 10 dager. Helt fantastisk. Det tok sin tid, men daglige øvelser jeg fikk fra manuellterapeuten ga virkning til sist. Jeg er derfor klar til å få Flex igjen om ikke så lenge.

Jeg spør imidlertid om å få tilbake Flex etter ca. 20. juni. Jeg skal inn på nevrologisk avdeling for langtidsregistrering av EEG for å finne ut hvor jeg har epileptisk aktivitet og for å finne best mulig medisiner. Skaden min i ryggen oppsto da jeg falt under et epilepsianfall.

Jeg må takke for et svært godt og fleksibelt støtteapparat rundt Flex og meg.»

Den siste setningen, hvor jeg takker for et fleksibelt støtteapparat som ligger rundt en førerhundbruker, kan jeg ikke få rost godt nok. Jeg kontaktet lederen av førerhundutvalget en tirsdag og på torsdag kunne jeg og assistenten min møte en førerhundtrener som brakte Flex til førerhundskolen. Jeg har heldigvis god kontakt med fôrvertene til Flex og de stiller gladelig opp og vil passe ham når han er i Østlandsområdet. Når Flex kom til førerhundskolen om ettermiddagen sto de klar for å hente ham. Jeg kan ikke få roset de godt nok. Det er klart at mitt «mammahjerte» for Flex tenker mye på ham, men det at jeg vet at han slipper å stå på en stressende kennel har vært en stor lettelse i den prosessen jeg har vært igjennom for å bli bedre.

Det at NAV klarer å fatte vedtak om «oppstalling», som de kaller det, og få iverksatt det innen 48 timer, viser at NAV kan være effektive. Det må de dessuten være for å kunne håndtere et levende hjelpemiddel som en førerhund er. En førerhund skal ikke lide om brukeren f.eks. blir langvarig syk og ikke er i stand til å ta forsvarlig vare på hunden. En hund er som et barn – helt uskyldig i den situasjonen de har kommet i.

Litt før jeg får tilbake Flex, tror jeg de skal trene Flex for å kvalitetssikre at han fremdeles kan sine «førerhundkunstner». Akkurat dét er jeg ikke bekymret for. Hadde det skjedd allerede etter at han kun hadde jobbet som førerhundet halvt år, hadde jeg vært mer bekymret. Da fikk jeg flere kommentarer på at han virket ukonsentrert. Nå har han blitt mer konsentrert og vi gjør færre og færre feil. Om vi gjør noe galt og roter oss bort, klarer vi å finne frem igjen enten i samarbeid med hverandre eller at vi spør noen forbipasserende om hjelp.

Nå ser jeg frem mot å få Flex tilbake. Jeg gleder meg til å kunne leve igjen. Få mobiliteten og friheten min tilbake. Kunne gå til bybanen, gå til kjøpesenter, jogge, begynne på treningsstudio igjen osv. Det er litt rart å bli så avhengig av en hund. Rart at jeg tør å stole på ham fullt og helt. Tørre å gå i trafikk og forbi mye anleggsarbeid som gjør at jeg mister hørselen og dermed min viktigste orienteringssans. En ting er i hvert fall sikkert; en førerhund er et fantastisk hjelpemiddel.

Og fôrvertene kan vente seg en liten overraskelse i posten fra oss… 🙂

1. årsoppfølgning

torsdag, juni 4th, 2015

I dag kom førerhundinstruktøren. Vi åpnet vårt samarbeid som vi pleier, nemlig med en kopp kaffe og hvert sitt stykke hjemmelaget krydderkake. Forrige gang serverte jeg en kjøpt såkalt Oreokake, men det tror jeg var nougat og noe annet de hadde presset sammen. Da tenkte jeg «aldri mer!. Heretter blir det hjemmelaget kake. Vi planla turen for dagen.

Vi gikk og Flex fikk tisse litt før vi gikk med retning mot bybanen. I dét vi runder hjørnet, kom det en jente med den lille hunden løs, og den hunden gneldret til og Flex synes dette var interessant og fór fra meg. Håper den jenta fikk seg en liten lærepenge. Men Flex tok opp konsentrasjonen igjen. Det synes jeg er flott med hunder – «ute av syne, ute av sinn». Vi gikk videre og når Flex fant stolpen for å krysse bybanesporet, rullet det forbi en bybane som stilte seg opp. Flex søkte dør og dessverre hadde jeg ikke gått langt nok bort på perrongen for å komme til en midtre døren. Jeg strevde litt med å finne et sete. Der hvor det så greit ut, var ikke greit pga. hjulene. Det ble til at vi fant et klappsete langs veggen. Vi kom oss ut på Danmarksplass hvor vi møtte en av hjelpetrenerne til Hordaland Førerhundklubb. Han var med og viste vei. Kvelden før hadde jeg repitert ruten i hodet sammen med min kjære, så var det å få det praktiske til å fungere med mitt hode. Nede i undergangen kommer jeg til å følge veggen både på veien til og på retur. Jeg synes ruten er litt vanskelig på vei tilbake, men jeg vet nå at vi må holde retning, hvis ikke når vi ikke undergangen. Jeg har ikke vært til fysioterapeuten på over et halvt år, og jeg håper vi vil få det til.

Vi gikk inn i en resepsjon og tok hver vår kopp med kakao, som var vann med kakaosmak… 😉 Jeg har en liten sammenleggbar vannskål i silikon på 13 cm i diameter og Flex fikk også tilbudt vann og tok et par slurker. Skålen tar svært liten plass i håndvesken.

Vi tok bybanen tilbake. Flex er trygg og vet hvor vi skal når vi krysser ene sporet og skal direkte til høyre opp på plattformen. Denne gangen var bybanen litt fullere og jeg valgte å stå. Det er ingen som skal av på venstre side hvor ingen skulle ut eller inn, og der kan jeg stå og holde meg i en stolpe. Det var en dame som tilbød sitteplassen sin, men jeg takket nei – det er bare øynene det er noe galt med…

Vel fremme gikk vi mot å krysse hovedveien, men med «søk stolpe», kom vi til feil stolpe, jeg forsøkte kommandoen på nytt og da fant han riktig stolpe. Vi tok seansen på nytt og på første forsøket gikk han selvsagt til stolpen hvor han fikk godbit. Krysset og tok retningen mot dyreklinikken. Det er en enkel rute på 1,5 km hvor det kun er en krysning i tillegg til et dobbelt felt når vi nærmer oss dyreklinikken. Jeg stoppet opp når Flex stoppet for kanten på hjørnet til skomakeren («skomakerkanten») og sa til instruktøren: «Herifra kan jeg ikke veien videre». Instruktøren sonderte terrenget. Tidligere har jeg gått i bilveien, men jeg har ikke vært tilfreds med den løsningen. Instruktøren mente at vi kunne forsøke å gå på parkeringsplassen. Der sto biler parkert og noen var i bevegelse, men alle bilister viser stor respekt for en førerhundekvipasje. De kjørte sakte og Flex fant veien og kanten opp til fortauet. Mange interessante lukter og barna i barnehagen lekte med ball osv. Jeg talte 18 skritt og vi gikk ned fra fortauet og søkte dør. Vi gikk bevisst ikke inn, men tok strekningen tilbake. Vi gikk på parkeringsplassen og kom til «skomakerkanten». Jeg følte ikke behov for å ta den strekningen på nytt. Det ble en bra avslutning på en rute hvor jeg føler jeg har kontrollen.

Jeg forklarte instruktøren at jeg hadde problemer med å finne tilbake til «skomakerkanten» når vi kom ut fra kjøpesenteret på andre siden av gaten. Vi fant døren og Flex ville gjerne gå inn på senteret, men ikke i dag, og vi snudde. Løsningen var enkel. Ned en kant og 4-5 m. til høyre og vi gikk direkte mot «skomakerkanten». Ikke vanskeligere enn det. På returen trengte han en luftning og deretter rett hjem. Flink gutt.

Nå ligger Flex på ryggen i sengen sin med ene labben oppetter veggen og snorker høylytt. Jeg tror og håper han har hatt en fin dag med mye konsentrasjon.

Jeg har hatt mye med førerhundinstruktøren å gjøre både når jeg fikk Larissa og nå når jeg fikk Flex. Han har vært på samtreningskurs og hjemstedstrening, og dessverre går han av med pensjon dette året. Kanskje var dette siste gang vi møtes? Vi kommer nok til å holde kontakten, om ikke annet, så på Facebook. Takk for et flott og lærerikt samarbeid.

Flex og andre hunder …

lørdag, mai 23rd, 2015

Jeg har de siste dagene tenkt litt. Kanskje jeg kan kontakte en hundeklubb i Bergen og avtale at vi kan møtes f.eks. på en skoleplass en ettermiddag, hvor alle tar med seg hundene sine. Jeg vil på forhånd få sende et skriv til interesserte hvor jeg skriver om hvordan jeg ønsker at en førerhund skal være mot andre hunder i og utenfor sele.

I dag, når jeg møtte naboen min, tenkte jeg at vi kunne jo så smått begynne med ham, hvis han er villig. Hans hunder virket veloppdragne, selv om jeg hører de bjeffe litt i blant. Jeg ba ham gå litt rundt oss og distrahere Flex. Hver gang Flex ville hilse, napet jeg litt i kobbelet og til min overraskelse satte han seg ned. Vi får nok besøke naboen til uken! Jeg vet jo også at det bor enn mann med ikke mindre enn 4 hunder i et borettslag til nabo av oss og kanskje naboen vet hvem det er. så kanskje vi kunne få med oss ham også. De hundene er ikke like veloppdragne og de er i forskjellig størrelse og lyd. Om man tar hundeholdet sitt alvorlig, bør jo de fleste være interessert i trening på sosialisering av andre hunder og dresssur/lydighet.

Jeg snakket med førerhundinstruktøren i går, om et «lufthalsbånd» som en trener brukte på Bella under vårt samtreningskurs for ett år siden. Det virket ikke som om han husket det. Når Bella løp mot andre hunder, aktiverte treneren et halsbånd som blåste luft i ansiktet på hunden, og som fikk hunden til å snu og løpe mot sin eier istedenfor andre hunder. Jeg lurte på om det kunne være noe å prøve på Flex, selvsagt da med noen som vet hvordan og når den skal brukes.x

Risdiett

torsdag, mai 21st, 2015

rennende. Hun husket at når vi gikk tur med Flex på mandag, hadde han vært borte et øyeblikk og sleiket seg rundt kjeften med noe brunt hengende ut på ene siden. Om han har funnet noe «delikat» å spise, forundrer det meg ikke, men jeg synes det var rart at reaksjonen skal komme 36 timer senere. Uansett ble Flex satt på en kort risdiett med noen fiskeboller. I dag blandet jeg siste rest av ris i halvparten av fôret og det blir vanlig fôring fra i morgen av.

11. gang

søndag, mai 3rd, 2015

I går luftet jeg Flex for kvelden, og plutselig tar han springfart, jeg rives over ende og måtte til slutt slippe flexilinen. Jeg fikk et ordentlig skrubbsår på venstre kne og det gikk hull i strømmpebuksen.

I dag ringte jeg til førerhundskolen hvor jeg fikk snakke med førerhundinstruktøren som kjenner meg og Flex godt. Jeg forklarte ham om situasjonen mellom Flex og andre hunder. At han tar løpefart, og mitt alternativ er å slippe flexilinen (slik jeg har gjort de fleste gangene i det siste) eller følge med og havne på trynet – og Flex oppnår alltid det han vil, nemlig å komme frem til den andre hunden. Førerhundinstruktøren ba meg legge flexilinen på hyllen og lufte ham i kobbel. Enten har det ikke passert oss hunder eller Flex har ikke reagert noe videre på de etter dette.

Flytur, ettervern og nytt sted

tirsdag, november 4th, 2014

I dag tok Flex fly fra Gardermoen til Bergen. Han fikk igjen sitte på med en flyplassbil. Jeg ba som vanlig om et sete ved vinduet og ikke første rad. Det satt ingen på det midtre setet og jeg lot Flex få litt bedre plass. Han lå litt utstrakt i det vi tok av, og han reiste seg. Jeg ba ham legge seg igjen, og han krøllet seg sammen. Kanskje han ligger stødigere da?

I dag ringte jeg til Veivisseren, for jeg kunne ikke finne skinnkobbelet. Jeg fikk en seende til å se også, men hun så det ikke. Veiviseren skulle sende meg et nytt kobbel. Jeg skal ha ettervernstrening et halvt år etter i uken som starter mandag 24. november. Det tror jeg blir fint. Da vil jeg se litt på krysningen over hovedveien, for den føler jeg går på lykke og fromme enkelte ganger. Jeg forstår ikke hvorfor vi må gå der vi går. Hvorfor kan jeg ikke gå samme strekning som når jeg går motsatt vei…

Nå har jeg byttet fastlege for å få et legekontor med gåavstand til. Det opprinnelige fastlegekontoret lå på Nesttun, men det var jo en evig byggeplass og det var få holdepunkter jeg kan orientere meg etter f.eks. ved krysning av bybanesporet. Den nye fastlegens kontor ligger ikke langt unna treningssenteret hvor jeg trener, så Flex og jeg kan store deler av veien. Min kjære skal sondere terrenget og finne ut hvor legekontoret er før han viser meg og Flex det.

Snusing på stolper

tirsdag, oktober 28th, 2014

Jeg ringte i dag til førerhundskolen for å få litt råd. Flex har begynt å snuse nede påstolene. Daglig leder anbefalte meg å ha noen ekstra gode godbiter som jeg gir i min midjehøyde, og da vil han etter hvert forstå at det er mer interessant å se oppover enn å snuse på bakken. Hvis ikke dette hjalp, måtte jeg ta kontakt med førerhundskolen igjen om en ukes tid.

Oppfølging av førerhundskolen

onsdag, september 10th, 2014

I dag kl. 9.30 kom førerhundinstruktøren. Vi spiste et kakestykke og deretter gikk vi ut for å gå. Først gikk vi til bybanen til Danmarksplass. Der øvde vi litt i trapper. Løsningen var enkel; ta Flex kun i kobbel; han dro ikke nevneverdig da og forholdt seg rolig i trappene nedover. Vi tok bybanen tilbake og gikk til treningssenteret. Der fikk jeg litt hjelp til å krysse parkeringsplassen. Istedenfor å gå direkte til fortauet, følger vi venstre kant to-tre meter nedover langs veien før jeg krysser 90 gr. til høyre. Vi gikk hjem igjen. Der skrev førerhundinstruktøren en rapport. Det var mye positivt. Jeg og Flex har en god kontakt og arbeider bra sammen. Han forholder seg rolig i stressende situasjoner. Flex er, som den typiske labradoren er, glad i å snike til seg mat der han kan. Vi trente litt på det og Flex fikk en kraftig korreks av instruktøren et par ganger. Flex kan også ta av seg et par-tre kilo… Men alt i alt så hundeholdet godt ut.

Hva er galt med Flexen?

fredag, juni 20th, 2014

De to siste døgnene har Flex drukket unormalt mye. Tidligere har han vært «kresen» på vannet og har ikke villet drikke før han får nytt vann, f.eks. når vi kommer hjem fra tur/seletur. Han basjer mer enn normalt, men mindre av gangen. Fiser illeluktende ofte. Han spiser maten sin som normalt, men drikker etterpå selv om han får vann i fôret sitt. Jeg har forsøkt å gi ham både tørfisk og kuøre, noe han gladelig har spist før, men nå rører han det ikke. Jeg ringte til veterinærkontoret for å høre hva de trodde det kunne være. Etter at dyrepleieren hadde konsultert med en veterinær, mente de at Flex burde inn på en grunndig sjekk. Jeg ringte til lederen på Veiviseren som konsulterte deres veterinær. De mente han hadde fått noe i seg av søppel e.l. og han forsøkte å selv få det t ved ved å drikke mye. Jeg har kjent på buken hans, og jeg synes den er litt hard, men han gir ikke inntrykk av å ha vondt når jeg klemmer. Det mente lederen kom av mye luft i magen og at det var grunnen til at han fes mer. Lederen ville jeg skulle ta temperaturen hans, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg forsøkte å smøre vaselin i rompa på ham for at termometeret skulle gli lettere inn, men han ble panisk, ynket seg og «hylte». Det var akkurat som om det var noe som sperret når jeg skulle ta inn termometeret. Jeg gikk ut for å lufte ham, og han satte seg ned i en liten stund. Jeg ga opp prosjektet. Hverken Larissa eller Oda hadde slik reaksjon med temperaturmåling. Lederen sa at de hadde tatt temperatur på Flex før og at jeg ikke var bestemt nok. Akkurat dét tror jeg ikke på og halen mellom beina. Han fikk totalt panikk. Jeg skulle ha en halv liter vann av gangen i skålen og følge med hvor lenge han hadde det vannet. Lederen mente jeg skulle se det an til mandag. Allmenntilstanden hans er jo ikke akutt. Han spiser og fungerer fint både utenfor og i sele.

Seletur og veterinærbesøk

tirsdag, juni 3rd, 2014

I dag hadde jeg et ærende på Danmarksplass. Flex var flink. Han fant stolper og gikk i fine retninger. «Nei, nå går du feil, skal jeg hjelpe deg?» var det plutselig en ung jente som sa. Istedenfor å svinge svakt mot venstre, hadde vi gått rett frem og forbi et gjerdet. «Beklager, det er jeg som har glemt å sette gjerdet på plass» sa en arbeidsmann. Den unge jenta pekte ut riktig retning og vi fant veien videre. Det sto allerede en bybane klar, og vi søkte dør. Jeg ble sittende ved siden av en dame. «Du, jeg tror kanskje hunden din har forhudsbetennelse fordi det lekker en gul-hvit væske ut av åpningen». Hun sa at det var sjeldent å se på kastrerte hunder. Jeg takket henne for at hun sa i fra. Hun hadde hatt hannhunder selv og hadde selv opplevd det. Jeg forsøkte et utallig ganger å få tak i noen fra førerhundskolen, for å høre hva de mente måtte gjøres. Jeg tok saken i egne hender og bestilte time hos veterinær. Fikk time i i ettermiddag.

På vei hjem, må jeg krysse det forbannede bybanesporet. Markeringsstokken er ikke så god å kjenne på bakken med og telle bybanesporene – og den er jo ikke beregnet til det -, og sannelig gikk jeg feil i dag også. Ingen farlig situasjon i dag, men jeg svinkte til høyre når jeg trodde jeg var over sporet, men da gikk vi langs bybanesporet. Oppgit over meg selv. Jeg vurderer å ta med meg mobilitetsstokken i vesken og bruke den ved krysning av bybanesporet. Hvis ikke må jeg få mer hjelp av hjelpetrener. Men kanskje, hvis jeg bruker mobilitetsstokken en periode, blir jeg sikrere på avstanden. På vei hjem gikk alt strålende! Ingenting å utsette hverken på meg eller Flex. Det er ordentlig gøy å ha slike positive turer. De oppveier alle turene hvor et eller annet skjer galt mer eller mindre. Det har vært fint vær og varmt i dag, og Flex drakk mye vann når vi kom hjem.

Jeg oppsøkte veterinæren. Det viste seg at han hadde forhudsbetennelse. Han ble skyllet, og dette måtte gjentas et par ganger til. Når vi var til veterinæren på Vestby, stusset jeg litt over at hun ikke sa noe om analkjertlene. Det viste seg at de var fulle og vel så det. Igjen en dårlig jobb gjort av Vestby dyreklinikk når de skulle ha 5 hunder på én time og kritikk til Veiviseren som burde ha bestilt lengre veterinærtid. Jeg fikk Flex på vekten. Han veide 33,2 kg. Han har gått ned litt siden veterinærbesøket for ca. 4 uker siden.

Fôring – Tørrfôr eller råfôr

lørdag, mai 31st, 2014

På førerhundskolen gikk Flex på Royal Canin Adult. Når jeg fikk en fôrsekk med meg hjem, var dette Eukanuba Light. På Eukanuba Light har han avføring både tre og fire ganger til dagen. På Royal Canin hadde han avføring morgen og kveld. Hjelpetreneren som trente med meg i går, sa at dette var bare i innkjøringsfasen, men nå har det gått 10 dager, og hvor lang er denne innkjøringsfasen? Nei, heretter blir det råfôr når vi er hjemme og Royal Canin Adult når vi er på reise. Jeg får med meg assistenten min på dyrebutikken på mandag. Det er mer jobb med råfôr, men jeg tror det er det beste for hunden. Min erfaring er at hunden klarer å nyttegjøre seg av næringen og at man får minimalt med avføring.