I går kunne jeg endelig! skrive en e-post til lederen av førerhundutvalget med bl.a. følgende setninger:
«»Jeg har i dag vært helt smertefri i 10 dager. Helt fantastisk. Det tok sin tid, men daglige øvelser jeg fikk fra manuellterapeuten ga virkning til sist. Jeg er derfor klar til å få Flex igjen om ikke så lenge.
Jeg spør imidlertid om å få tilbake Flex etter ca. 20. juni. Jeg skal inn på nevrologisk avdeling for langtidsregistrering av EEG for å finne ut hvor jeg har epileptisk aktivitet og for å finne best mulig medisiner. Skaden min i ryggen oppsto da jeg falt under et epilepsianfall.
Jeg må takke for et svært godt og fleksibelt støtteapparat rundt Flex og meg.»
Den siste setningen, hvor jeg takker for et fleksibelt støtteapparat som ligger rundt en førerhundbruker, kan jeg ikke få rost godt nok. Jeg kontaktet lederen av førerhundutvalget en tirsdag og på torsdag kunne jeg og assistenten min møte en førerhundtrener som brakte Flex til førerhundskolen. Jeg har heldigvis god kontakt med fôrvertene til Flex og de stiller gladelig opp og vil passe ham når han er i Østlandsområdet. Når Flex kom til førerhundskolen om ettermiddagen sto de klar for å hente ham. Jeg kan ikke få roset de godt nok. Det er klart at mitt «mammahjerte» for Flex tenker mye på ham, men det at jeg vet at han slipper å stå på en stressende kennel har vært en stor lettelse i den prosessen jeg har vært igjennom for å bli bedre.
Det at NAV klarer å fatte vedtak om «oppstalling», som de kaller det, og få iverksatt det innen 48 timer, viser at NAV kan være effektive. Det må de dessuten være for å kunne håndtere et levende hjelpemiddel som en førerhund er. En førerhund skal ikke lide om brukeren f.eks. blir langvarig syk og ikke er i stand til å ta forsvarlig vare på hunden. En hund er som et barn – helt uskyldig i den situasjonen de har kommet i.
Litt før jeg får tilbake Flex, tror jeg de skal trene Flex for å kvalitetssikre at han fremdeles kan sine «førerhundkunstner». Akkurat dét er jeg ikke bekymret for. Hadde det skjedd allerede etter at han kun hadde jobbet som førerhundet halvt år, hadde jeg vært mer bekymret. Da fikk jeg flere kommentarer på at han virket ukonsentrert. Nå har han blitt mer konsentrert og vi gjør færre og færre feil. Om vi gjør noe galt og roter oss bort, klarer vi å finne frem igjen enten i samarbeid med hverandre eller at vi spør noen forbipasserende om hjelp.
Nå ser jeg frem mot å få Flex tilbake. Jeg gleder meg til å kunne leve igjen. Få mobiliteten og friheten min tilbake. Kunne gå til bybanen, gå til kjøpesenter, jogge, begynne på treningsstudio igjen osv. Det er litt rart å bli så avhengig av en hund. Rart at jeg tør å stole på ham fullt og helt. Tørre å gå i trafikk og forbi mye anleggsarbeid som gjør at jeg mister hørselen og dermed min viktigste orienteringssans. En ting er i hvert fall sikkert; en førerhund er et fantastisk hjelpemiddel.
Og fôrvertene kan vente seg en liten overraskelse i posten fra oss… 🙂