Flex er tilbake!

Etter en skade har Flex vært på Veiviseren siden slutten av november. I dag kom førerhundinstruktøren ca. 10.30 med Flex. Gleden var fra begges side ved gjensynet. Først snakket vi litt sammen og jeg serverte kake for at Flex var kommet hjem igjen. Jeg hadde kjøpt en såkalt Oreokake fra ferskvaredisken på Coop, men nei, takke seg for hjemmebakst! Vel, vi gikk ut og til dyreklinikken. Det er en strekning på noe under 3 km turr/retur. På returen gikk vi også innom treningsstudioet og legekontoret, siden det var på veien. Vi ble mildt sagt ganske våte. Førerhundinstruktøren hadde bare positivt å si om hundehold, lydighet, seleferdigheter og samspillet. Han er en trygg førerhund, selv i tung trafikk og anleggsområder, hvor det er mye støy. Jeg føler, og det mente også instruktøren, at vi begynner å bli et team. Vi utfyller hverandre. Flex er flink førerhundteknisk og har en god hukommelse. Vi har gått turen til dyreklinikken én gang etter at vi gikk der med hjelpetrener, og jeg synes det gikk bra. Noen detaljer som var borte for meg, men nå har jeg ikke gått der siden november.

I hverdagslydighet i hjemmet er jeg konsekvent og Flex vet hva som gjelder. Jeg mener at det er da man får en trygg hund. Om det er OK å være i sofaen på fredag, men ikke på lørdag når vi har gjester, blir hunden forvirret. Den forstår ikke hvorfor den får lov en dag og ikke en annen. Da får man en usikker hund. Flex vet at hans plass er på gulvet og han har sin egen plass i hjørnet i stuen og i sengen sin i gangen.

På slutten av NAV-skjemaet hvor det skulle stå hvor mange timer han hadde brukt på oss, skrev han: «3 timer i regn, regn og bare regn». Den mannen har en herlig humor!

Flytur, ettervern og nytt sted

I dag tok Flex fly fra Gardermoen til Bergen. Han fikk igjen sitte på med en flyplassbil. Jeg ba som vanlig om et sete ved vinduet og ikke første rad. Det satt ingen på det midtre setet og jeg lot Flex få litt bedre plass. Han lå litt utstrakt i det vi tok av, og han reiste seg. Jeg ba ham legge seg igjen, og han krøllet seg sammen. Kanskje han ligger stødigere da?

I dag ringte jeg til Veivisseren, for jeg kunne ikke finne skinnkobbelet. Jeg fikk en seende til å se også, men hun så det ikke. Veiviseren skulle sende meg et nytt kobbel. Jeg skal ha ettervernstrening et halvt år etter i uken som starter mandag 24. november. Det tror jeg blir fint. Da vil jeg se litt på krysningen over hovedveien, for den føler jeg går på lykke og fromme enkelte ganger. Jeg forstår ikke hvorfor vi må gå der vi går. Hvorfor kan jeg ikke gå samme strekning som når jeg går motsatt vei…

Nå har jeg byttet fastlege for å få et legekontor med gåavstand til. Det opprinnelige fastlegekontoret lå på Nesttun, men det var jo en evig byggeplass og det var få holdepunkter jeg kan orientere meg etter f.eks. ved krysning av bybanesporet. Den nye fastlegens kontor ligger ikke langt unna treningssenteret hvor jeg trener, så Flex og jeg kan store deler av veien. Min kjære skal sondere terrenget og finne ut hvor legekontoret er før han viser meg og Flex det.

En krevende treningsdag

I dag startet vi dagen med et kakestykke og planleggingen av dagens rute. Vi ble enige om å ta en tur til nærbutikken, deretter til fysioterapeuten, som er den vanskeligeste ruten og til slutt legekontoret.

Turen til nærbutikken gikk fint. Flex tar opp riktige retninger og er målbevisst på døren inn til butikken. Min kjære var med som observatør, som skal bli med et par ganger før jeg drar alene. Han skal ikke gå inn, bortsett hra hvis det skulle oppstå farlige situasjoner.

Vi tok bybanen og deretter gikk ruten til fysioterapien. Jeg synes det gikk bra. Flex har, som tidligere nevnt, en svært overraskende god hukommelse. Etter å ha gått der i bånd, og jeg senere gikk med ham i sele, tok han opp retninger selv. Jeg tror nok jeg skal ha med meg en hjelpetrener et par ganger til, før jeg «slippes løs» på egenhånd.

Til legesenteret gikk det fint. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal krysse bybanesporet, for det er ingen holdepunkter. Vi forsøkte å legge en godbit på bakken, og det fungerte. Litt uheldig å gjøre det på den måten, men om det er eneste løsning, får det heller være… Når vi gikk i gågaten, var Flex helt klar til å gå inn på kjøpesenteret. Vi delte en brus og kjøpte et winerbrød til hver. Etter at jeg selv bakte winerbrød, sier jeg alltid nei takk til det, fordi det rett og slett gjør meg kvalm, selv om jeg liker det… Instruktøren hadde delt mitt winerbrød i to, og han tok ene halvdelen min. Vi gikk videre, og vi har vært inne på apoteket én gang, og sannelig gikk han ikke inn der også! Jeg tror det vil gå bra med både veien til legesenteret og fysioterapeuten.

Vi tok bybanen til Lagunen og gikk hjem. Et sted gikk Flex opp på noe grus og tisset i sele. Det må jeg legge på min egen kappe. Når vi kom til lufteplassen vår, tok jeg av ham selen og han fikk snuse – og gjort fra seg.

Nå har jeg hatt 5 dager med hjemstedstrening, og nå må vi klare oss på egenhånd. Heldigvis er min kjære utrolig snill og hjelpsom, og hjelper til der det trengs. I tillegg har jeg jo også dyktige hjelpetrenere fra Hordaland førerhundklubb. Jeg kommer til å bli aktiv der, både for å ha noe å gå til for egen del og for å få hjelp om det skulle dukke opp uvaner eller jeg har fått problemer med en rute o.l.

En begivenhetsfull dag

Når man får en førerhund, følger det også med en sekk tørrfôr. Dette hadde instruktøren med i dag og vi fylte oppi sekken i en fôrtønne som tar 15 kg. Vi helte oppi og satte den i boden. Jeg og instruktøren satt i stuen og repeterte ruten mens vi spiste kake. Plutselig hører vi et strengt «nei» fra min kjære og deretter et dunk. «Oj, vad hende nu?» sa instruktøren overrasket. Min kjære kom inn og kunne fortelle at Flex hadde fått opp lokket på fôrbøtten og sto og spiste. I dét min kjære sa «nei», skvatt Flex til og dunket hodet i veggen på vei ut av boden. Jeg måtte flire av det hele…

I dag hadde min kjære sagt seg villig til å veilede instruktøren med meg og Flex på slep til både legekontoret og fysioterapeuten. Det tror jeg var bra. Nå vet instruktøren hvor vi skal gå. I morgen skal vi trene mer både til legekontoret og fysioterapeuten, og nå vet instruktøren hvor vi skal gå. Jeg tror nok ikke jeg klarer å lære ruten til fysioterapeuten i løpet av de to dagene som er igjen av hjemstedstreningen, men i morgen skal en hjelpetrener være med og se hvordan instruktøren og jeg jobber, og siden øve mer på ruten sammen med hjelpetreneren. En utrolig og uvurderlig frivillig innsats hjellpetrenerne i Hordaland Førerhundklubb gjør!

Etter at vi hadde hatt orienteringen til fysioterapeuten, bestemte vi at vi tok bybanen til legekontoret og gikk strekningen en gang. Det er ingen vanskelig rute. Vi krysset bybanesporet, og med jevne mellomrom, bøyer Flex hodet ned. Jeg spurte instruktøren hva han drev med. Jo, han drakk vann fra bybanesporene. Vi gikk inn på Nesttunsenteret og delte en brus og et skolebrød, og Flex fikk seg vann.

Jeg synes dette med bybanen er vanskelig. Først skal vi finne døren og deretter et ledig sete. Flex merker nok på meg at jeg er stresset og litt usikker. I dag når vi skulle inn på bybanen, hadde vi funnet døren, og Flex liker å kjøre bybane, og presser seg inn fremfor 4-5 andre passasjerer. Så lenge dørene er åpne, tror jeg at jeg er sikker på at jeg kommer med bybanen.

I kveld hadde vi det koselig på indisk restaurant. Instruktøren ringte først Hamaraja, men de ville ikke ha inn førerhund pga. allergi. Hvorfor ikke være ærlig å si at «i vår kultur er hund et skittent dyr». På tross av argumentasjon om at det var lovbestemt at førerhunder kan tas med på restaurant i næringsmiljøloven, sto han på sitt. Vi ringte Arti og fikk et hyggelig «så klart» når vi nevnte førerhund. Der hadde de god mat og fin service, og vi nevnte for en servitør at vi hadde forsøkt å bestille et bord på Hamaraja, men at de ikke ønsket å ta førerhunden inn. Et lovbrudd som kan meldes inn til Likestillings- og Diskrimineringsombudet (LDO). Jeg vil i første omgang sende et brev til Hamaraja.

En orientering i Nesttun sentrum

I ettermiddag kom instruktøren. Spiste hvert vårt stykke sjokoladekake og kikket litt på kart som min kjære hadde skrevet ut. Vi gikk ruten ned til bybanen og det gikk rimelig bra. Det er Flex som kan veien mens jeg er litt usikker enkelte steder. Sammen er vi et godt team, tror jeg. Men vi kom oss frem og «endelig» tenkte Flex når han fikk gå inn og sette seg ved et sete på bybanen. Vi kjørte til stoppet «Nesttun sentrum». Meningen her var å finne legekontoret mitt som vi ikke fant, men istedenfor gikk vi en runde hvor instruktøren fortalte hvilke butikker vi passerte. Der var jo akkurat de samme butikkene som vi finner på Lagunen og i Laguneparken. Jeg synes det er vanskelig å orientere meg på Lagunen, men hvis jeg finner det samme i gågaten på Nesttun, tar jeg klart bybanen et par stoppesteder. Absolutt en nyttig orienteringsrunde selv om vi ikke fikk utrettet det vi først hadde tenkt. Vi tok bybanen tilbake til Lagunen og hjem, og gikk ruten til nærbutikken. En lett rute, men det gjelder å holde retning mot butikken. Hvis vi går for mye mot venstre, går vi veien vi går når vi skal på tur i skogen… Det var varmt for Flex i dag, både med sort pels og solskinn. Han fikk avkjørt seg litt på et svalt gulv og fikk litt vann på et sted hvor vi delte en brus og spiste hver vår kake.

I morgen har min kjære sagt seg villig til å bli med meg og instruktøren både til legekontoret og til fysioterapeuten, slik at vi vet hvor stedene ligger. I morgen kveld har jeg invitert både min kjære og instruktøren på en indisk restaurant. Det skal bli godt – jeg liker indisk mat!

Begynnelsen av dagen i dag

I dag kom Flex inn på rommet mitt (han ligger i gangen og jeg har døren åpen til rommet) kl. 8.45 for å be om frokost. Jeg hilste på ham, men la meg igjen. Våknet litt senere og ga ham frokost og lufting. Det er strålende sol i Bergen i dag. Jeg håper vi kan lære inn ruta til butikken i dag og ta en runde til fysioterapeuten. Jeg vet ikke om instruktøren tenker at vi skal gå uten hund først og enes om vei og holdepunkter. Det var i hvert fall nyttig når vi gikk til bybanen i går.

Nå på formiddagen er instruktøren med hjemstedstrening hos en annen bruker og etter henne kommer han til meg omtrentlig 14.30. Instruktøren er utrolig viktig, og jeg vet at førerhundskolen mister en uvurdelig ansatt når han slutter. Han gir alt av seg selv og mye mer ut over hva stillingen hans tilsier.

Ut på tur og første seletur hjemme

I går hadde jeg litt vondt av Flex. Både på lørdag og søndag var to stille dager med hvirken tur eller seletrening. Jeg fant frem en «IQ-leke», hvor jeg legger godbiter i noen fordypninger med et skyvelokk over, og hunden skal flytte på de skyvelokkene med snute eller labber. Det så ut som at han likte det. Han fikk også deler av fôret sitt i ballen, som han virkelig har fått teknikk på. Utpå ettermiddagen fant jeg frem kongen som jeg puttet litt leverpostei inni. Det så ikke ut som om han hadde vært borti en kong før. Først bare slikket han på den og litt senere slikket han på innholdet, men gikk etter kongen når den flyttet på seg. Etter hvert forsto han at å holde kongen med forlabbene var tingen. Han slikket kongen helt ren.

Bilde: Flex leker med ball

I dag fikk Flex løpe løs i tre kvarters tid. Det var tydelig at han hadde mye energi å ta ut. Han løp rundt og hoppet i den ene bekken etter den andre… Det var også et lite ferskvann som han svømte rundt i en stund. God trening for musklene. Vi møtte en barnehage som Flex synes var morsom. Heldigvis hadde jeg vesten på ham hvor det står «førerhund» med store bokstaver på hver side Jeg fikk koblet Flex forbi barna. Godt for ham å løpe løs og få brukt noen muskler. Han var flink, kom på innkalling og holdt seg stort sett i nærheten. Når han var et stykke unna, kom han i rasende galopperende fart til meg – og fikk en godbit. Flinken.

På ettermiddagen kom instruktøren. Vi startet økten med et sjokoladekakestykke og vi kikket litt på kartene. I dag har vi jobbet med strekningen til og fra bybanestoppet ved Lagunen. Først en gang med kun stokk og vi enes om holdepunktene og en gang med Flex i sele. Flex jobbet fint, men var litt oppgiret. Litt snusing selv om han var luftet. Vi søkte opp stolper o.l. Vi jobbet en del på bybaneperrongen med å finne de ledelinjene som er plassert omtrent der dørene åpnes. Det gikk fint med mobilitetsstokk, men jeg klarte ikke å kjenne de godt nok med en markeringsstokk. Men Flex var ivrig og ville mer enn gjerne inn på bybanen. Det går fint når dørene er åpne, men hva når jeg må åpne de selv? Vi var ikke langt fra hjemmet og jeg skulle lufte Flex. Plutselig rykker Flex til, og jeg faller (som vanlig) på alle fire. Instruktøren var nok oppmerksom på det. En annen hund luftet seg også der… Vi fikk den andre hundeeieren å fortsette luftningen mens jeg gikk fot frem og tilbake med Flex. Aldri så galt at det ikke er godt for noe…

I morgen skal vi se på strekningene til legekontoret og fysioterapeuten. Kanskje også nærbutikken, som bare er 150 meter unna. Det hadde vært herlig å kunne gå på butikken selv!

Ny vei til Lagunen

I dag møtte jeg en hjelpetrener, en av ildsjelene i Hordaland Førerhundklubb, og vi så på en ny vei til Lagunen. Jeg fikk lære hvor det var krysninger og ruten generelt. Når jeg går ut fra hovedinngangen, teller jeg ca. 60 skritt før jeg ber henne søke venstre felt. De tre første gangene måtte hjelpetreneren vise henne, men den siste og fjerde gangen gjorde hun det riktig. Fire gangers repitisjon er egentlig litt i høyeste laget. Man tar hunden tilbake for å la den få en sjanse til å jobbe på nytt og gjøre det riktig, men med for mange repitisjoner kan hunden bli lei. Hun var litt snusete i dag. På vei opp en liten trapp, skrådde hun og jeg var nær ved å tryne i noe buskas, men fikk tatt meg for. Ingen varige mén, bare et par torner i høyre hånd. Vi avsluttet økten med en bolle og kaffe/brus. I morgen skal jeg prøve å gå ruten, men jeg vil ha samboeren min bak meg, som et lite sikkerheetsnett. Jeg har også laget tegning over området, noe jeg synes er svært nyttig.

Første seletur til Norges Blindeforbund

I dag kom førerhundinstruktøren og vi startet som vanlig dagen med litt kaffe og sjokoladekake. Instruktøren klippet klørne til Larissa mens hun lå og det var helt greit for henne. Vi gikk til bussn og luftet på veien. Hun har blit virkelig flink til å ta en 180 graders sving i en bakke ned til en undergang. Hun markerte trappen fint ned til kjøpesenteret, men vi fortsatte videre til busskurene. Jeg har lært Larissa i markere busskur ved å gå inn i de, som et holdepunkt og kjennetegn for min del. Bussen som sto der kjørte fra oss, men det kom en ny buss. Larissa søkte flott opp døra, men det viste seg at bussen ikke skulle til Nesttun. Ved neste buss fant hun igjen døren flott, vi betalte og fant et sete.

På Nesttun gikk vi av bussen og vi kom først til en vegg med et gelender på seg. Jeg ble usikker, men lot Larisssa finne en vei rundt veggen. Da fant hun døren inn til bybanen som var lukket. Jeg lokaliserte knappene og fikk døren åpnet og vi gikk inn. Larissa har begynt å skille nå ut dørene og vet at det er der vi skal gå.

I går kveld hadde instruktøren tegnet opp ruten for meg som jeg har brukt litt tid på for å memorere for meg selv. Larissa og jeg jobbet flott hele veien til Norges Blindeforbund. Det var ikke synlig at det er en stund siden hun har jobbet i bimiljø. Hun stoppet for kanter, søkte stolper, søkte felt og hadde rette og flotte linjer. Rett og slett en super tur til å være første gangen. Instruktøren var også imponert. Jeg hadde også kontroll på ruta og hvor vi var. Vi satt og snakket litt med fylkessekretæren før vi gikk tilbake. Av helsemessige årsaker får jeg vondt om jeg går fort eller over lengre tid. Av den grunn ledsaget instruktøren meg tilbake mens jeg forsøkte å memorere veien mens vi gikk i rolig tempo. Et sted så Larissa en annen hund og instruktøren fikk gitt henne en ordentlig korreks. En så hard korreks er ikke jeg i stand til å gi…

Vi gikk på bybanen når den kom. Bybanen startet å gå i juni 2009 og vognene er forholdsvis nye, men likevel knirker det, dunker, viner osv. i svingene. Vi ventet til bussen som kjørte i nærheten av oss kom og gikk av ikke langt i fra nærbutikken min. Dette var min og instruktørens siste treningsøkt. Jeg synes det har vært spennende og morsomt å lære nye ting. Nå vet jeg at vi behersker bybanen og bussen og jeg vet at vi får hjelp til å kunne ruten til Norges Blindeforbund av hjelpetrener. Det var gøy å se Larissa jobbe så bra på første tur og det er tydelig hun synes det er moro. Men larissa har vært sliten i dag. Hun sovnet på siste busstur og måtte vekkes for å gå av 🙂

Veien til Nblindeforbundet

I dag kom førerhundinstruktøren kl. 8.20 og vi startet igjen dagen med kaffe og et sjokoladekakestykke. I dag tenkte vi å ta bybanen inn til sentrum hvor vi møtte en hjelpetrener i førerhundklubben som viste oss en farbar vei til Norges Blindeforbund. Vi luftet og rakk akkurat bussen. Larissa overrasker meg igjen med å finne døra på bussen utrolig bra. Dette har jeg ikke øvd konkret på i sele siden november 2009, men hun har kjørt mye buss og har tydeligvis forståt noe. Jeg tror hun liker å kjøre buss. Bybanen er heller ikke så verst, men hun synes det er skummelt med det lille mellomromet mellom platform og vognen. Hun vegrer seg litt, men så tar hun sats og det går fint. I dag når vi kom til Nesttun og skulle over til bybannen, kjørte den rett og slett fra oss, men det går bybane hver 7. minutt, så ingen krise var skjedd.

Vel fremme i byen møtte vi en hjelpetrener i førerhundklubben i Hordaland som viste oss en noe annerledes – og bedre – vei enn den vi fant i går. Jeg gikk ikke med hund i dag heller, men jeg jobbet med å memorere rutene. Instruktøren ønsket å tilby oss en kaffe og en vaffel, brus i mitt tilfelle, før vi jobbet oss hjem igjen. På bybanen hjem ble det billettkontroll. Dette har jeg ventet på. Jeg sa at jeg ikke hadde noen billett og tilføyde «det er ikke min skyld at dere velger et system som jeg ikke kan bruke. Han taklet den bra. Vel fremme igjen på Nesttun vil jeg kalle det et busskaos. Der kan det stå mange busser og mange mennesker. Jeg gruer veldig for den biten, og i morgen skal jeg forsøke meg helt på egenhånd uten hjelp fra instruktøren. Det er jo ikke verre enn å spørre et menneske, men jeg har en liten terskel der…

Vi fant en buss og kom oss av på riktig sted. Vi tok en tur bortom Lagunen fordi jeg skulle ha noe på apoteket. Da fikk vi trent litt på å finne en stolpe som Larissa strever litt med. Jeg lærte meg også at for å finne riktig trapp, må jeg telle 25 skritt etter en stolpe. Når det ikke er andre holdepunkter, bruker jeg telling av skritt for å vite når jeg kan gi henne en søk-kommando. Vel inrne på kjøpesenteret ville hun gjerne inn på Mc Donalds, men vi gikk litt videre og til apoteket. Instruktøren sier det er mange som kikker på Lari vennlig smil om munnen.ssa med etPå vei hjem igjen jobbet hun bra. En gang stanset vi fordi hun gjorde tegn på at hun hadde behov for luftning. Vel hjemme tegnet instruktøren opp ruta vi gikk på svellepapir og jeg skrev litt på arkeet med punkt. Slike kart er til god hjelp for meg!

Instruktøren sier han får mange rare blikk fra mennesker når vi f.eks. trener på å ta bybanen. Når jeg leter etter riktig knapp, er det som noen sier med blikket til han at «kan du ikke hjelpe denne blinde kvinnen med å finne knappen». Instruktøren forteller mange morsomme historier. Da han var førerhundtreng hadde med seg en hund på en buss som lå med føttene hans, begynte folk rundt ham å le litt. Han kikket rundt seg og ned på gulvet. Der var ingen hund, men i setet bak han satt hunden fornøyd og kikket ut av vinduet 🙂

På tirsdag er det trening i førerhundklubben og jeg har tenkt meg dit. Jeg har fått telefonnummeet til hjelpetreneren som viste oss den beste veien i dag, slik at jeg kan ringe ham når jeg kommer til byen og han går med meg til Rosenkrnatzgate. Jeg luftet litt for instruktøren og hjelpetreneren om min vegring mot å være aktiv i førerhundklubben, fordi hunden min ikke er flink nok… Men på tirsdag skal jeg hoppe i det!

Bybanen til sentrum

Etter litt kaffe og sjokoladekake på morgenkvisten, gikk vi til bussen som tok oss til bybanen. I dag ble jeg og instruktøren enige om at vi ikke skal tilstrebe å lære Larissa knappen som åpner dørene, men heller fokusere på dørene som er åpne. Jeg kommer til å gå på bybanen ved Nesttun terminal, og der er det alltid mange som skal på. Jeg kommer også alltid til å gå på i Byparken, og der er det også mange som skal på. Jeg lytter istedenfor etter hvor det er mennesker og hvor jeg hører at dørene åpner seg. Skal jeg av eller på på andre platformer, har jeg noen med meg. Jeg tror bybanen vil gå fint, men en en ting jeg har å utsette på Bybanen, er at de annonserer stoppestedet akkurat i det bybanen stopper. Annonseringen burde skjedd 15 sekunder før den stopper, slik at man får tid til å gjøre seg klar. Jeg kommer til å skrive e-post til Norges Blindeforbund i Hordaland om dette og be de ta det opp med Skyss. Det var billettkontroll på bybanen i dag også. Jeg må si jeg gleder meg til jeg skal hjem igjen fra sentrum med bybanen og det blir billettkontroll. Jeg får ikke utløst billett fordi de har valgt en billettautomat som er ubrukelig for blinde.

Vi tok bybanen til endestoppet Byparken. Instruktøren tok Larissa på sin venstre side og jeg ble ledsaget med stokk for å bli litt kjent og få en feeling av retninger og kryss. Jeg kan ha noenlunde kontroll når jeg går til et sted for første gang, men når vi snur og skal gå samme vei tilbake, blir alt bare kaos. Det er ganske fortvilende. I morgen skal instruktøren tegne opp ruten for meg på noe som kalles svellepapir. Jeg kjører det gjennom en varmepresse og de sorte strekene på spesialarket blir følbare. Verken jeg eller instruktøren tror vi rekker å bli ferdig med veien til Blindeforbundet, men kanskje Førerhundklubben i Hordaland har en hjelpetrener som kan bistå litt. Jeg har i hvert fall blitt litt tryggere på bybanen, og det var hovedmålet mitt med denne ettertreningen.
Vi tok bybanen til Nesttun og fant en buss. Den bussen stoppet i gata hvor jeg bor, men vi kom av ett stopp for tidlig, men det var ingen problem. Selv om jeg ikke hadde gått de meterne med Larissa før, gikk det bra og det tok ikke lang tid før Larissa fant frem til en velkjent stolpe.

Bybanen

I dag kom instruktøren fra Veiviseren. Vi startet dagen med en kopp kaffe (glass vann for min del) og vi pratet litt. Rundt 9.30-tiden gikk vi ut og gikk til trappen ned til kjøpesenteret. Der ville Larissa ned, men jeg ville fortsette noen meter til frem til busskuret. Vi gikk på bussen og da virket det som om hun fant døra på bussen greit. Vår plan i dag var å få mengdetrening på bybanen. Dette gjorde vi ved å gå på et stopp og av et annet stopp og gjenta dette 5-6 ganger. Larissa fikk smake på de meget gode hjemmelagde godbitene og de gled ned på høykant og iver ved knappen jeg skal trykke på for å åpne døra. Vi trenger nok mer trening på dette i morgen. Det var en billettkontrollør der som sjekket billettene våre. Han så jo at vi gikk ut på en platform, ventet på neste bybane og kjørte ett stopp videre. Han undret seg sikker på hva vi drev med. Jeg fortalte instruktøren om den gangen jeg ble sittende ved et av leddene i bybanen som gjorde at gulvet og veggen flyttet litt på seg. Han studerte dette nærmere og kunne konstatere at det ikke var fare for klør eller poter.

Etter to timer tok vi bybanen til Nesttun igjen og fant en buss som gikk dit vi skulle. Der er det ganske vanskelig. Det er mange busser der og mye støy. Veien hjem gikk strålende.

Instruktøren kan se på Larissa at hun nå er tryggere i rollen som førerhund. Hun ser også litt mer voksen ut i ansiktet. Den nysgjerrigheten som er typisk for Larissa har hun beholdt.

Jeg må gjenfortelle en artig historie instruktøren fortalte. Når han trente førerhunder, hadde han med seg en førerhund i en bank. Han trakk kølapp og holdt lappen fremfor nesen til hunden. Da var det en annen kunde som ble mektig imponert: «Så hunden kan lese nummeret på lappen også» 🙂

Til Lagunen og butikken

I dag kom instruktøren fra Veiviseren for å ha litt trening etter at jeg og Larissa var adskilt fra hverandre i noen uker. Han synes Larissa så godt ut med blank og skinnende pels. Hun er i godt hold, men trenger ikke bli tynnere.

Vi gikk til Lagunen og under luftningen møtte vi på første hund og Larissa ville bort til hunden og hilse, men hun fikk to korrekser og ga seg. Vi fant en alternativ vei istedenfor trappene. Det tror jeg blir bra. Når vi hadde gått gjennom skogen, så Larissa en hund og ble ufokusert, men vi gikk videre. Fant trapp, fant stolpe og krysset fint. Også her møtte vi på en hund og vi fikk eieren med på litt trening. Første gang vi gikk forbi mistet Larissa retning og konsentrasjon. Andre gangen gikk det bedre og siste gang gikk det strålende. Vi gikk til apotek, post og dyrebutikk. I dyrebutikken, hvor det gikk ut og inn folk og det luktet godt for en liten snute, dekket hun mens vi gikk langs radene. Hun lå helt flott.

Vi gikk på en kafé og spiste et halvt rundtstykke hver og delte en Cola. Larissa lå på gulvet og slappet av mens hun hadde full kontroll over hvem som gikk forbi. Jeg delte mine tanker med instruktøren om Larissas hundeinteresse, for kan det være noe jeg har gjort eller gjør noe galt? To ganger i uken har Larissa fått løpe løs sammen med Kira (9 år= og lille Leo 1 år). Mange mener at økt hundeinteresse kan komme av at de fikk lov til å leke for mye. Når jeg var på samtreningskurs med Larissa kunne vi fint passere en, to og tre hunder, men nå mister hun helt fokuset. Instruktøren anbefalte at Larissa kun skulle få løpe løs en gang i uken sammen med Kira, siden Kira er så rolig som hun er, og at Leo må bli igjen hjemme. Jeg har blitt tydeligere ovenfor Larissa med «nei» og korreks i kobbel – slik Veiviseren ønsket – men jeg er litt myk og rolig person og har litt problemer med å bli morsk i stemmen, selv om det har blitt forbedringer. Det er mye enklere å gi ros og oppmuntring… 🙂

Tilbaketuren gikk fint. Vi måtte jobbe forbi noen hundebur et par ganger før vi gikk videre. Et sted trodde jeg vi gikk feil, men Larissa hadde riktig retning. Vel hjemme markerte hun innkjørselen opp til huset vårt, men vi fortsatte bort veien til butikken. På den strekninger har de gjort om i et kryss, og det var faktisk til det bedre! Rett før jeg kommer ut i veien, er det ca. en halv meter med klumpete underlag. Flott kjennetegn! Når vi krysset hovedveien, så Larissa en hund og skrådde over. Men hun hadde fin retning mot butikkdøren og ut igjen krysset hun parkeringsplassen flott.

Alt i alt synes jeg denne dagen har vært fin. Larissa har vært flink og konsentrert. Vi har møtt på flere hunder og det synes jeg er bra. Da ser instruktøren at det faktisk er et problem. Når jeg tok dette opp i februar fikk jeg inntrykk av at han mente at det ikke var noe problem, men vi møtte jo heller ikke på noen hunder… Jeg synes det hele er ganske vanskelig. Det er fin trening når instruktøren kan si til meg at «nå kommer vi til en hund», men det vet jeg jo ikke i det daglige når vi går alene. Men ja, jeg må nok bli enda tydeligere i korreksene mine og hva jeg vil…

Enda en gang til Lagunen og butikken

I dag klippet instruktøren klørne til Larissa. Hun er ganske rolig når vi klipper klør, trekker av og til seg labben, men takler det fint. Instruktøren hadde med seg et nytt håndtak til den engelske selen jeg bruker til Larissa, men den var en annen modell enn den jeg har.

Vi gikk også til Lagunen og deretter til nærbutikken. På vei til Lagunen gikk vi omtrent feilfritt, bortsett fra én gang når Larissa fulgte etter de som gikk fremfor oss istedenfor å ta av til høyre under en undergang. Inne på kjøpesenteret liker Larissa seg. Hun synes det er spennende og hun er flink. Hun finner både heis og disk når vi går til posten. Vi tok og delte en fastelavensbolle og en Cola og pratet. Larissa lå helt stille og betraktet omverdenen. Det kom en far med ei jente på 4-5 år som hilste på Larissa. Larissa var rolig og kontrollert, og la seg på ryggen fremfor jenta.

På vei hjem gikk det også ganske bra. Instruktøren tråkket en liten sti der det var umulig å gå, og vi klarte å komme oss igjennom det vanskelige området. Vi gikk forbi huset her og gikk videre til butikken. I det vi hadde krysset gaten, kom det en mann bak hos. Jeg kan ikke huske å ha møtt han før, men han visste tydeligvis hvem jeg var og presenterte seg som en av naboene mine. Han kunne fortelle at de skal flytte fotgjengerfeltet litt lenger inn i veien. Det tror jeg blir bra.

Vel hjemme igjen, var det undertegning av papirer. Instruktøren kom bl.a. til å skrive at samspillet mellom Larissa og meg er bra, at jeg har et godt hundehold og at Larissa ser bra ut. Han kom til å nevne i rapporten at underlaget rundt her vi bor er ganske vanskelig nå i vinterlandskapet.

  • Til Lagunen og butikk

    Bilde: Larissa med leken i munnen
    I dag kom instrurktøren fra Veiviseren for å se hvordan det går med Larissa og meg. Han sa at han synes han kan se på Larissa at hun er litt voksnere i ansiktet, blitt litt mer muskuløs, men ikke gått opp i vekt. Fin pels. Jeg gir henne fiskeolje i maten og hun går på Olivers Lamb. Jeg hadde god erfaring med det fôret på Oda.

    Vi gikk turen til Lagunen. Først luftet vi litt, og da kom det ei dame forbi som Larissa gjerne ville hilse på. Vi fikk henne til å snu og gå forbi oss en gang til, og da satt Larissa fint. Hun fikk ros og kos. Like etter at instrurktøren hadde sagt at «her var det godt brøytet», kom vi til et område hvor det bare var tråkket en smal sti, og vi måtte kravle over en stor snøskavl. Vi valgte å gå tilbake og ta en annen vei til Lagunen. På Lagunen gikk vi til heis og post, og vi satte oss på en kafé og delte en brus og en fastelavensbolle. Der lot vi Larissa ligge rett ved siden der det gikk mange folk forbi. Larissa følger med på alt som går forbi henne, men gjør ikke noe av det. Hun er flink til å være passiv. På vei hjem gikk vi den vanlige veien, og jeg ble ledsaget de meterne det er umulig å gå med hund. Vi valgte å ikke bruke energi og krefter på å lære en vei med få holdepunkter. Den veien vi har lært, er nok trolig litt lengre, men der er det flere kjennetegn som viser hvor jeg er på ruta.

    Deretter gikk vi til butikken i nærheten her. Da gikk instrurktøren i forveien og ryddet litt vei til en av stolpene vi søker opp. Det var et sted jeg mente at Larissa gikk ut av retning, men der tok jeg feil. Larissa gikk rundt en bil og tok opp ny og riktig retning. Inne på butikken kjøpte vi et par ting til dagens middag og gikk ut. Da klarte vi å gå feil og Larissa hadde retning midt oppi en snøhaug, men vi kom innn på riktig kurs igjen.

    Alt i alt synes jeg at Larissa har gjort det bra i dag. Hun har vært konsentrert og flink på tross av varierende fremkomst.

    Vi har snakket og sett på dette med boffing og knurring, men instrurktøren kunne ikke se noe tegn til det i dag. Når hun lå på kafeen, ligger hun avslappet, men følger med. Der skjer det noe hele tiden og hun gir ikke tegn til å ville boffe eller knurre. Problemet opplevde jeg som størst på Hurdalsenteret, og det er nok sant som instrurktøren sier, at der kan folk ha et litt annet ganglag enn hva hun er vant til. Hun bjeffet jo på en med en krykke, en som gikk i trappen med stokk osv.