Veien til Nblindeforbundet

I dag kom førerhundinstruktøren kl. 8.20 og vi startet igjen dagen med kaffe og et sjokoladekakestykke. I dag tenkte vi å ta bybanen inn til sentrum hvor vi møtte en hjelpetrener i førerhundklubben som viste oss en farbar vei til Norges Blindeforbund. Vi luftet og rakk akkurat bussen. Larissa overrasker meg igjen med å finne døra på bussen utrolig bra. Dette har jeg ikke øvd konkret på i sele siden november 2009, men hun har kjørt mye buss og har tydeligvis forståt noe. Jeg tror hun liker å kjøre buss. Bybanen er heller ikke så verst, men hun synes det er skummelt med det lille mellomromet mellom platform og vognen. Hun vegrer seg litt, men så tar hun sats og det går fint. I dag når vi kom til Nesttun og skulle over til bybannen, kjørte den rett og slett fra oss, men det går bybane hver 7. minutt, så ingen krise var skjedd.

Vel fremme i byen møtte vi en hjelpetrener i førerhundklubben i Hordaland som viste oss en noe annerledes – og bedre – vei enn den vi fant i går. Jeg gikk ikke med hund i dag heller, men jeg jobbet med å memorere rutene. Instruktøren ønsket å tilby oss en kaffe og en vaffel, brus i mitt tilfelle, før vi jobbet oss hjem igjen. På bybanen hjem ble det billettkontroll. Dette har jeg ventet på. Jeg sa at jeg ikke hadde noen billett og tilføyde «det er ikke min skyld at dere velger et system som jeg ikke kan bruke. Han taklet den bra. Vel fremme igjen på Nesttun vil jeg kalle det et busskaos. Der kan det stå mange busser og mange mennesker. Jeg gruer veldig for den biten, og i morgen skal jeg forsøke meg helt på egenhånd uten hjelp fra instruktøren. Det er jo ikke verre enn å spørre et menneske, men jeg har en liten terskel der…

Vi fant en buss og kom oss av på riktig sted. Vi tok en tur bortom Lagunen fordi jeg skulle ha noe på apoteket. Da fikk vi trent litt på å finne en stolpe som Larissa strever litt med. Jeg lærte meg også at for å finne riktig trapp, må jeg telle 25 skritt etter en stolpe. Når det ikke er andre holdepunkter, bruker jeg telling av skritt for å vite når jeg kan gi henne en søk-kommando. Vel inrne på kjøpesenteret ville hun gjerne inn på Mc Donalds, men vi gikk litt videre og til apoteket. Instruktøren sier det er mange som kikker på Lari vennlig smil om munnen.ssa med etPå vei hjem igjen jobbet hun bra. En gang stanset vi fordi hun gjorde tegn på at hun hadde behov for luftning. Vel hjemme tegnet instruktøren opp ruta vi gikk på svellepapir og jeg skrev litt på arkeet med punkt. Slike kart er til god hjelp for meg!

Instruktøren sier han får mange rare blikk fra mennesker når vi f.eks. trener på å ta bybanen. Når jeg leter etter riktig knapp, er det som noen sier med blikket til han at «kan du ikke hjelpe denne blinde kvinnen med å finne knappen». Instruktøren forteller mange morsomme historier. Da han var førerhundtreng hadde med seg en hund på en buss som lå med føttene hans, begynte folk rundt ham å le litt. Han kikket rundt seg og ned på gulvet. Der var ingen hund, men i setet bak han satt hunden fornøyd og kikket ut av vinduet 🙂

På tirsdag er det trening i førerhundklubben og jeg har tenkt meg dit. Jeg har fått telefonnummeet til hjelpetreneren som viste oss den beste veien i dag, slik at jeg kan ringe ham når jeg kommer til byen og han går med meg til Rosenkrnatzgate. Jeg luftet litt for instruktøren og hjelpetreneren om min vegring mot å være aktiv i førerhundklubben, fordi hunden min ikke er flink nok… Men på tirsdag skal jeg hoppe i det!