Når man får en førerhund, følger det også med en sekk tørrfôr. Dette hadde instruktøren med i dag og vi fylte oppi sekken i en fôrtønne som tar 15 kg. Vi helte oppi og satte den i boden. Jeg og instruktøren satt i stuen og repeterte ruten mens vi spiste kake. Plutselig hører vi et strengt «nei» fra min kjære og deretter et dunk. «Oj, vad hende nu?» sa instruktøren overrasket. Min kjære kom inn og kunne fortelle at Flex hadde fått opp lokket på fôrbøtten og sto og spiste. I dét min kjære sa «nei», skvatt Flex til og dunket hodet i veggen på vei ut av boden. Jeg måtte flire av det hele…
I dag hadde min kjære sagt seg villig til å veilede instruktøren med meg og Flex på slep til både legekontoret og fysioterapeuten. Det tror jeg var bra. Nå vet instruktøren hvor vi skal gå. I morgen skal vi trene mer både til legekontoret og fysioterapeuten, og nå vet instruktøren hvor vi skal gå. Jeg tror nok ikke jeg klarer å lære ruten til fysioterapeuten i løpet av de to dagene som er igjen av hjemstedstreningen, men i morgen skal en hjelpetrener være med og se hvordan instruktøren og jeg jobber, og siden øve mer på ruten sammen med hjelpetreneren. En utrolig og uvurderlig frivillig innsats hjellpetrenerne i Hordaland Førerhundklubb gjør!
Etter at vi hadde hatt orienteringen til fysioterapeuten, bestemte vi at vi tok bybanen til legekontoret og gikk strekningen en gang. Det er ingen vanskelig rute. Vi krysset bybanesporet, og med jevne mellomrom, bøyer Flex hodet ned. Jeg spurte instruktøren hva han drev med. Jo, han drakk vann fra bybanesporene. Vi gikk inn på Nesttunsenteret og delte en brus og et skolebrød, og Flex fikk seg vann.
Jeg synes dette med bybanen er vanskelig. Først skal vi finne døren og deretter et ledig sete. Flex merker nok på meg at jeg er stresset og litt usikker. I dag når vi skulle inn på bybanen, hadde vi funnet døren, og Flex liker å kjøre bybane, og presser seg inn fremfor 4-5 andre passasjerer. Så lenge dørene er åpne, tror jeg at jeg er sikker på at jeg kommer med bybanen.
I kveld hadde vi det koselig på indisk restaurant. Instruktøren ringte først Hamaraja, men de ville ikke ha inn førerhund pga. allergi. Hvorfor ikke være ærlig å si at «i vår kultur er hund et skittent dyr». På tross av argumentasjon om at det var lovbestemt at førerhunder kan tas med på restaurant i næringsmiljøloven, sto han på sitt. Vi ringte Arti og fikk et hyggelig «så klart» når vi nevnte førerhund. Der hadde de god mat og fin service, og vi nevnte for en servitør at vi hadde forsøkt å bestille et bord på Hamaraja, men at de ikke ønsket å ta førerhunden inn. Et lovbrudd som kan meldes inn til Likestillings- og Diskrimineringsombudet (LDO). Jeg vil i første omgang sende et brev til Hamaraja.