1. årsoppfølgning

I dag kom førerhundinstruktøren. Vi åpnet vårt samarbeid som vi pleier, nemlig med en kopp kaffe og hvert sitt stykke hjemmelaget krydderkake. Forrige gang serverte jeg en kjøpt såkalt Oreokake, men det tror jeg var nougat og noe annet de hadde presset sammen. Da tenkte jeg «aldri mer!. Heretter blir det hjemmelaget kake. Vi planla turen for dagen.

Vi gikk og Flex fikk tisse litt før vi gikk med retning mot bybanen. I dét vi runder hjørnet, kom det en jente med den lille hunden løs, og den hunden gneldret til og Flex synes dette var interessant og fór fra meg. Håper den jenta fikk seg en liten lærepenge. Men Flex tok opp konsentrasjonen igjen. Det synes jeg er flott med hunder – «ute av syne, ute av sinn». Vi gikk videre og når Flex fant stolpen for å krysse bybanesporet, rullet det forbi en bybane som stilte seg opp. Flex søkte dør og dessverre hadde jeg ikke gått langt nok bort på perrongen for å komme til en midtre døren. Jeg strevde litt med å finne et sete. Der hvor det så greit ut, var ikke greit pga. hjulene. Det ble til at vi fant et klappsete langs veggen. Vi kom oss ut på Danmarksplass hvor vi møtte en av hjelpetrenerne til Hordaland Førerhundklubb. Han var med og viste vei. Kvelden før hadde jeg repitert ruten i hodet sammen med min kjære, så var det å få det praktiske til å fungere med mitt hode. Nede i undergangen kommer jeg til å følge veggen både på veien til og på retur. Jeg synes ruten er litt vanskelig på vei tilbake, men jeg vet nå at vi må holde retning, hvis ikke når vi ikke undergangen. Jeg har ikke vært til fysioterapeuten på over et halvt år, og jeg håper vi vil få det til.

Vi gikk inn i en resepsjon og tok hver vår kopp med kakao, som var vann med kakaosmak… 😉 Jeg har en liten sammenleggbar vannskål i silikon på 13 cm i diameter og Flex fikk også tilbudt vann og tok et par slurker. Skålen tar svært liten plass i håndvesken.

Vi tok bybanen tilbake. Flex er trygg og vet hvor vi skal når vi krysser ene sporet og skal direkte til høyre opp på plattformen. Denne gangen var bybanen litt fullere og jeg valgte å stå. Det er ingen som skal av på venstre side hvor ingen skulle ut eller inn, og der kan jeg stå og holde meg i en stolpe. Det var en dame som tilbød sitteplassen sin, men jeg takket nei – det er bare øynene det er noe galt med…

Vel fremme gikk vi mot å krysse hovedveien, men med «søk stolpe», kom vi til feil stolpe, jeg forsøkte kommandoen på nytt og da fant han riktig stolpe. Vi tok seansen på nytt og på første forsøket gikk han selvsagt til stolpen hvor han fikk godbit. Krysset og tok retningen mot dyreklinikken. Det er en enkel rute på 1,5 km hvor det kun er en krysning i tillegg til et dobbelt felt når vi nærmer oss dyreklinikken. Jeg stoppet opp når Flex stoppet for kanten på hjørnet til skomakeren («skomakerkanten») og sa til instruktøren: «Herifra kan jeg ikke veien videre». Instruktøren sonderte terrenget. Tidligere har jeg gått i bilveien, men jeg har ikke vært tilfreds med den løsningen. Instruktøren mente at vi kunne forsøke å gå på parkeringsplassen. Der sto biler parkert og noen var i bevegelse, men alle bilister viser stor respekt for en førerhundekvipasje. De kjørte sakte og Flex fant veien og kanten opp til fortauet. Mange interessante lukter og barna i barnehagen lekte med ball osv. Jeg talte 18 skritt og vi gikk ned fra fortauet og søkte dør. Vi gikk bevisst ikke inn, men tok strekningen tilbake. Vi gikk på parkeringsplassen og kom til «skomakerkanten». Jeg følte ikke behov for å ta den strekningen på nytt. Det ble en bra avslutning på en rute hvor jeg føler jeg har kontrollen.

Jeg forklarte instruktøren at jeg hadde problemer med å finne tilbake til «skomakerkanten» når vi kom ut fra kjøpesenteret på andre siden av gaten. Vi fant døren og Flex ville gjerne gå inn på senteret, men ikke i dag, og vi snudde. Løsningen var enkel. Ned en kant og 4-5 m. til høyre og vi gikk direkte mot «skomakerkanten». Ikke vanskeligere enn det. På returen trengte han en luftning og deretter rett hjem. Flink gutt.

Nå ligger Flex på ryggen i sengen sin med ene labben oppetter veggen og snorker høylytt. Jeg tror og håper han har hatt en fin dag med mye konsentrasjon.

Jeg har hatt mye med førerhundinstruktøren å gjøre både når jeg fikk Larissa og nå når jeg fikk Flex. Han har vært på samtreningskurs og hjemstedstrening, og dessverre går han av med pensjon dette året. Kanskje var dette siste gang vi møtes? Vi kommer nok til å holde kontakten, om ikke annet, så på Facebook. Takk for et flott og lærerikt samarbeid.

Trening til dyreklinikk og legekontor

I dag kom hjelpetreneren fra Hordaland førerhundklubb for å hjelpe meg med å lære veien til dyreklinikken, og når vi først var i gang tok vi også veien til fastlegekontoret som er vegg i vegg med treningssenteret jeg trener ved. Ruten til dyreklinikken var litt «forvirrende» i begynnelsen, men etter å ha gått den to ganger, tror jeg at jeg har den i hodet. Vi gikk også inn i lokalene slik at jeg vet hvordan det ser ut. Fine lokaler. Flex fant disken og en stol. Litt surrete var han med å finne døren ut.

For å finne legekontoret, søkte jeg opp døren til treningssenteret og deretter tok til venstre og fulgte hushjørnet rundt til høyre. Et lite kontor det er lett å orientere seg i.

Hjelpetreneren mente at jeg bør trene på å følge venstre kant, selv om det er på fortau, siden det kommer sykler, skateboard o.a. i stor fart. Det må vi øve på. Da kommer markeringsstokken godt med. Hjelpetreneren synes jeg hadde en fin tone med Flex. Jeg ga ham positive tilbakemeldinger. Han var enig med meg at om han blir forvirret eller ukonsentrert, blir jeg selv litt oppkavet. Da foreslo han at jeg satte Flex ned, strøk han litt på brystet osv., før vi fortsatte.

Dette tror jeg skal gå bra! Jeg er takknemlig for at det finnes hjelpetrenere som bruker av sin fritid på å lære førerhundbrukere nye ruter. Det er ikke slik at vi kan ta med oss førerhunden og gå hvor vi vil. Når du ser en førerhund i byen som jobber flott, ligger det trening bak.

En tur til treningssenteret

I dag gikk Flex og jeg til treningssenteret. Det er en veldig lett – og litt kjedelig – rute med kun én krysning. Jeg ber han alltid søke stolpen ved krysningen ned til Lagunen, for å være sikker på at vi kommer oss over der når vi skal dit, og ikke går for langt. Vi møtte en liten hund på vei til treningssenteret. Noen hundeeiere sier «nå kommer jeg med en hund», og det synes jeg er veldig OK. Da kan jeg sørge for at det blir en kontrollert passering og at jeg har full kontroll og at Flex har mer fokus på meg enn hunden. Andre hundeeiere, som denne i dag, smyger seg forbi og later som om han eller hun er luft. Flex var flink og hadde stø kurs mot døren når vi krysset parkeringsplassen. Nå vet han hvor han skal. Jeg brettet ut teppet hans og han la seg på det. Der lå han hele timen jeg trente; det kunne resepsjonisten bekrefte når jeg var ferdig.

Veien hjemover gikk også perfekt. Et sted fikk han et hardere drag i selen. Jeg stoppet og ba han sitte. Jeg antok at det kom en hund imot oss, men ingen hund kom. Vi gikk videre og Flex hadde roet seg litt. Det er bra at det å sette ham ned kan hjelpe ham til å roe seg ned når han blir litt for ivrig.

I morgen skal vi få hjelp av en hjelpetrener fra Hordaland Førerhundklubb til å lære veien til dyreklinikken. Det er ca. 550 m. lengre enn til treningssenteret. I følge treneren min er veien lett, men jeg vet at veier som ser lette ut kan være utfordrende. Jeg håper også at vi kan se på krysningen fra Lagunen og over veien. Jeg må lære meg veien til min nye fastlege også, som visstnok er i umiddelbar nærhet av treningssenteret, men det er viktig både for Flex og meg at det ikke blir for mye å ta inn over seg.

Ny og lettere rute til fysioterapeuten

I dag kom hjelpetreneren fra Hordaland førerhundklubb. Han hjalp meg med å finne en bedre og lettere vei til fysioterapeuten. Mye lettere vei. Vi gikk den et par ganger. Da kjente jeg det var nok. Nok, før jeg ble desorientert. Flex var litt vimsete og mye snusing i dag – kanskje ikke den beste dagen?

Når vi kom hjem til meg igjen, fikk jeg ham til å tegne ruten på et svellepapir. Et svellepapir er et spesialpapir som man kan printe ut med laserskriver eller tegne med spesialtusj, og kjøre arket gjennom en varmepresse. Da vil det svarte på arket bli taktilt (følbart).

Siste dag med hjemstedstrening

I dag startet vi dagen med et kakestykke og planleggingen av dagens rute. Vi ble enige om å ta en tur til nærbutikken, deretter til fysioterapeuten, som er den vanskeligeste ruten og til slutt legekontoret.

Turen til nærbutikken gikk fint. Flex tar opp riktige retninger og er målbevisst på døren inn til butikken. Min kjære var med som observatør, som skal bli med et par ganger før jeg drar alene. Han skal ikke gå inn, bortsett hra hvis det skulle oppstå farlige situasjoner.

Vi tok bybanen og deretter gikk ruten til fysioterapien. Jeg synes det gikk bra. Flex har, som tidligere nevnt, en svært overraskende god hukommelse. Etter å ha gått der i bånd, og jeg senere gikk med ham i sele, tok han opp retninger selv. Jeg tror nok jeg skal ha med meg en hjelpetrener et par ganger til, før jeg «slippes løs» på egenhånd.

Til legesenteret gikk det fint. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal krysse bybanesporet, for det er ingen holdepunkter. Vi forsøkte å legge en godbit på bakken, og det fungerte. Litt uheldig å gjøre det på den måten, men om det er eneste løsning, får det heller være… Når vi gikk i gågaten, var Flex helt klar til å gå inn på kjøpesenteret. Vi delte en brus og kjøpte et winerbrød til hver. Etter at jeg selv bakte winerbrød, sier jeg alltid nei takk til det, fordi det rett og slett gjør meg kvalm, selv om jeg liker det… Instruktøren hadde delt mitt winerbrød i to, og han tok ene halvdelen min. Vi gikk videre, og vi har vært inne på apoteket én gang, og sannelig gikk han ikke inn der også! Jeg tror det vil gå bra med både veien til legesenteret og fysioterapeuten.

Vi tok bybanen til Lagunen og gikk hjem. Et sted gikk Flex opp på noe grus og tisset i sele. Det må jeg legge på min egen kappe. Når vi kom til lufteplassen vår, tok jeg av ham selen og han fikk snuse – og gjort fra seg.

Nå har jeg hatt 5 dager med hjemstedstrening, og nå må vi klare oss på egenhånd. Heldigvis er min kjære utrolig snill og hjelpsom, og hjelper til der det trengs. I tillegg har jeg jo også dyktige hjelpetrenere fra Hordaland førerhundklubb. Jeg kommer til å bli aktiv der, både for å ha noe å gå til for egen del og for å få hjelp om det skulle dukke opp uvaner eller jeg har fått problemer med en rute o.l.

En begivenhetsfull dag

Når man får en førerhund, følger det også med en sekk tørrfôr. Dette hadde instruktøren med i dag og vi fylte oppi sekken i en fôrtønne som tar 15 kg. Vi helte oppi og satte den i boden. Jeg og instruktøren satt i stuen og repeterte ruten mens vi spiste kake. Plutselig hører vi et strengt «nei» fra min kjære og deretter et dunk. «Oj, vad hende nu?» sa instruktøren overrasket. Min kjære kom inn og kunne fortelle at Flex hadde fått opp lokket på fôrbøtten og sto og spiste. I dét min kjære sa «nei», skvatt Flex til og dunket hodet i veggen på vei ut av boden. Jeg måtte flire av det hele…

I dag hadde min kjære sagt seg villig til å veilede instruktøren med meg og Flex på slep til både legekontoret og fysioterapeuten. Det tror jeg var bra. Nå vet instruktøren hvor vi skal gå. I morgen skal vi trene mer både til legekontoret og fysioterapeuten, og nå vet instruktøren hvor vi skal gå. Jeg tror nok ikke jeg klarer å lære ruten til fysioterapeuten i løpet av de to dagene som er igjen av hjemstedstreningen, men i morgen skal en hjelpetrener være med og se hvordan instruktøren og jeg jobber, og siden øve mer på ruten sammen med hjelpetreneren. En utrolig og uvurderlig frivillig innsats hjellpetrenerne i Hordaland Førerhundklubb gjør!

Etter at vi hadde hatt orienteringen til fysioterapeuten, bestemte vi at vi tok bybanen til legekontoret og gikk strekningen en gang. Det er ingen vanskelig rute. Vi krysset bybanesporet, og med jevne mellomrom, bøyer Flex hodet ned. Jeg spurte instruktøren hva han drev med. Jo, han drakk vann fra bybanesporene. Vi gikk inn på Nesttunsenteret og delte en brus og et skolebrød, og Flex fikk seg vann.

Jeg synes dette med bybanen er vanskelig. Først skal vi finne døren og deretter et ledig sete. Flex merker nok på meg at jeg er stresset og litt usikker. I dag når vi skulle inn på bybanen, hadde vi funnet døren, og Flex liker å kjøre bybane, og presser seg inn fremfor 4-5 andre passasjerer. Så lenge dørene er åpne, tror jeg at jeg er sikker på at jeg kommer med bybanen.

I kveld hadde vi det koselig på indisk restaurant. Instruktøren ringte først Hamaraja, men de ville ikke ha inn førerhund pga. allergi. Hvorfor ikke være ærlig å si at «i vår kultur er hund et skittent dyr». På tross av argumentasjon om at det var lovbestemt at førerhunder kan tas med på restaurant i næringsmiljøloven, sto han på sitt. Vi ringte Arti og fikk et hyggelig «så klart» når vi nevnte førerhund. Der hadde de god mat og fin service, og vi nevnte for en servitør at vi hadde forsøkt å bestille et bord på Hamaraja, men at de ikke ønsket å ta førerhunden inn. Et lovbrudd som kan meldes inn til Likestillings- og Diskrimineringsombudet (LDO). Jeg vil i første omgang sende et brev til Hamaraja.

Ny vei til Lagunen

I dag møtte jeg en hjelpetrener, en av ildsjelene i Hordaland Førerhundklubb, og vi så på en ny vei til Lagunen. Jeg fikk lære hvor det var krysninger og ruten generelt. Når jeg går ut fra hovedinngangen, teller jeg ca. 60 skritt før jeg ber henne søke venstre felt. De tre første gangene måtte hjelpetreneren vise henne, men den siste og fjerde gangen gjorde hun det riktig. Fire gangers repitisjon er egentlig litt i høyeste laget. Man tar hunden tilbake for å la den få en sjanse til å jobbe på nytt og gjøre det riktig, men med for mange repitisjoner kan hunden bli lei. Hun var litt snusete i dag. På vei opp en liten trapp, skrådde hun og jeg var nær ved å tryne i noe buskas, men fikk tatt meg for. Ingen varige mén, bare et par torner i høyre hånd. Vi avsluttet økten med en bolle og kaffe/brus. I morgen skal jeg prøve å gå ruten, men jeg vil ha samboeren min bak meg, som et lite sikkerheetsnett. Jeg har også laget tegning over området, noe jeg synes er svært nyttig.

Mitt første møte med Hordaland førerhundklubb

Når jeg kom av bybanen, ble jeg møtt av en hjelpetrener som gikk veien til Norges Blindeforbund sammen med meg. Det tar nok fortsatt noen ganger før ruta sitter, men det er jo blant annet dette man har hjelpetrenere til. Vi var 6 eller 7 førerhundbrukere og 4 hjelpetrenere og en aspirant. En hjelpetrener trener ikke førerhunder, men hjelper bruker til å jobbe bedre og riktigere med sin hund. Det er flott miljøtrening for hundene å skulle ligge 7 hunder samlet rundt et bord uten leking og hergjing.

I dag var planen at vi skulle gå rundt kvartalet og i ruta skulle to av trenerne gå å være et forstyrrende element med sin private hund. Samtidig trente vi på kanter. Larissa var, ikke overraskende, svært interessert i de to hundene, men ved siste passering gikk hun ganske rolig forbi og bare snudde på hodet. Larissa har nok fått litt i minste laget med bytrening det siste året, så vi måtte terpe litt på kanter. Ofte stoppet hun ikke eller hun stoppet når det vaar et par meter igjen. Ellers var hun flink og holdt en fin linje midt på fortauene. Jeg synes også at hun ble bedre på kanter etter denne lille treningsøkten. Jeg kan av helsemessige årsaker ikke gå for fort for tiden, og dette er noe som kommer til å vare en stund, og jeg ser jo at hun er mer snusete, nettopp fordi vi ikke har den hastigheten hun er vant til. Men dette tar vi som en utfordring. Vi luftet henne og hun tisset med en gang og kom bort til meg. Hun fikk litt kos og en liten godbit.

Vi samlet oss igjen i lokalene i Norges Blindeforbund og oppsummerte dagen. Jeg sa at denne samlingen hadde gitt mersmak og jeg så at både Larissa og jeg hadde behov for disse treningene. Jeg hadde jo fryktet at jeg kom til å bli dårlig mottatt fordi jeg har en hundeinteressert hund og at Larissa ikke skulle være flink nok. Jeg ble godt mottatt og jeg så at det var ikke bare Larissa som var interessert i andre hunder. Hun er nok ikke blant de flinkeste, men heller ikke blant de dårligste. Målet mitt er ikke å ha en perfekt hund på alle måter, for det tror jeg ikke er mulig å oppnå, men jeg vil ha en hund som fungerer godt for meg.

Etter samlingen fulgte en annen hjelpetrener meg tilbake til bybanen og Larissa jobbet fint. Men når jeg skal lære veien tilbake fra et sted, sier det krasj i hodet mitt. Jeg blir så lett forvirret. I morgen skal jeg sette meg ned med tegningene av veier og kryss instruktøren tegnet for meg og lese de faktisk på hodet. Kanskje det kan hjelpe meg.