Årlig veterinærkontroll

I dag hadde Flex «EU-kontroll» hos veterinæren som alle førerhunder må igjennom hvert år. Der ble han sjekket fra snute til hale. Jeg vet ikke om jeg var helt fornøyd med veterinæren. Jeg synes den ble gjort raskt og overfladisk, men hun var flink til å sjekke leddene hans.

Flex veier nå 30,1 kg. Han har med andre ord gått ned ca. 1 kg på 3 uker. Jeg kommer derfor til å øke mengden fôr til 3 dl morgen og kveld. Flex bør veie 32-33 kg. Veterinæren mente derimot at han var fin nå og at han ikke burde legge på seg noe. Der velger jeg å høre på Veiviseren og fôrvertene. Hun mente også at klørne fremme var passelig lengde på, men der er jeg også uenig med henne. Hun klippet de litt, men det var også litt.

Hun sa på et tidspunkt at «…med den mosjonen han får…» og jeg fikk inntrykk av at hun mente at den eneste mosjonen Flex får er når han går i sele. Det er mange som tror det, dessverre, og beklagelig nok er det noen førerhunder som lever uten mosjon, men Flex får løpe løs i ulent terreng sammen med assistenten min mandag og torsdag. Da tar han seg virkelig ut sammen med Lucas. Lucas og Flex har blitt bestevenner og leker fint sammen og kan være passive sammen uten problemer.

Flinke Flexen i dag!

(langt innlegg…)

I dag skulle Flex få klippet klørne sine. Det er mellom 1,5-2 km å gå. Siden det var meldt at det kunne bli regn, tok jeg på Flex regndekken, men ikke en dråpe kom og når vi var på vei hjem igjen kom til og med solen. Vi var litt sent ute (som vi pleier å være…) og vi jogget to steder på strekningen. Et sted hadde vi ikke gått før, pga. anleggsarbeid, men jeg hadde en teori om hvordan det måtte se ut – og den stemte. Jeg fulgte et gjerde på høyre side opp en bakke, krysset en bilvei og gikk ned igjen en bakke med gjerdet også på høyre side. Men det jeg derimot ikke hadde forutsett, var et stort område med kun grus. Noen steder var det gress og noen steder var det stein. Heldigvis finnes det mange hjelpsomme mennesker rundt om som tilbyr oss hjelp når de ser at vi strever og hun hjalp oss med å finne veien vi skulle videre på. Vi krysset en dobbelt vei og gikk inn på området til dyreklinikken. Der gikk vi egentlig i bilveien og vi løp mot døren – best som sist for å ikke være i veien for trafikken mest mulig.

Inne på dyreklinikken var det første jeg gjorde å stange hodet i et skilt, men det tok jeg ikke så tungt. Som blind er man vant til slike små uhell. Det var en annen hund i lokalet som Flex først ville hilse på, men jeg ba ham sitte og han fikk ros og en godbit når fokuset ble tatt bort fra den andre hunden. Flex er flink når han skal få klippet klørne sine. Jeg holder ham, men han står helt stille – han til og med logrer. For hver fot får han en godbit. Dyreassistenten sa at klørne til Flex ikke var så lange. Vi har gått mye på asfalt i det siste og det sliper jo ned klørne. Det var 4 uker siden sist nå og dyreassistenten mente at det kunne gå 5 uker til neste kloklipp. Jeg sa at det hørtes ut som om han hadde lange klør og hun sa at på parkett kunne det høres ut som det fordi de sprer tærene for å ikke gli. Kloklippen var unnagjort på 7-8 minutter.

Vi ble fulgt ut av lokalet, for jeg antok at Flex ville være for fokusert på en annen hund like ved utgangen til at selegåingen ville bli vellykket og positiv. Vi Gikk langs parkeringsplassen (hvor det er minst biler) og krysset bilveien og søkte døren inn til et kjøpesenter hvor jeg bl.a. går til frisør og posten. Men vi snudde i døren og når vi kom ut gikk jeg 5-6 skritt mot høyre. Da visste jeg at om vi krysset veien rett frem, ville vi treffe direkte på fortauet. Slike tips innarbeider vi sammen med førerhundinstruktør eller førerhundtrener. Det er lettere for hunden å gå rett frem enn å skrå litt mot høyre og det er lettere for meg å orientere meg. Vi krysset det dobbelte feltet tilbake perfekt og da fikk Flex ros og godbit, for der har vi ofte havnet midt i et 4-feltskryss. Et sted gjorde Flex antydning til å ville luftes og jeg kneppet av selen. Jeg regnet med tissing, men han måtte bæsje. Han fikk tid til å tisse, men det ville han ikke. Litt senere gjorde han tegn igjen til å ville luftes og jeg tenkte at han kanskje ville tisse og kneppet av selen på ny, men igjen måtte han bæsje.

Jeg forberedte meg på grusen, og jeg synes den var langt unna. Jeg ble stoppet av en mann. «Du går midt i bilveien» sa han. Jeg ble forundret, for til venstre for meg suste biler i begge retninger. Mulig de hadde laget en ekstra vei i forbindelse med anleggsarbeidet. Han sa at om jeg gikk 1 m. til høyre, var jeg på fortauet. Det viste seg at vi hadde gått forbi grusen og det stedet hvor min teori stemte og var på god vei hjem. Han sa at veien ble lite brukt. I «krysset» vårt gikk Flex til venstre og vi havnet i undergangen ned mot bybanen, men vi snudde og søkte venstre vei. Da var det strake veien hjem. Et kjennetegn vi har for å vite at jeg er med vår oppkjørsel, er en trekant med busker og kratt, hvor jeg ofte lufter ham, og ved spissen av trekanten får han ofte en godbit, for rett til høyre da er vår oppkjørsel.

Flex ville opp, men vi fortsatte rett frem for å gå på butikken. Han ville gjerne til postkassen, men det fikk vente til hjemturen. Inne på butikken tok Flex retning mot ferskvarene av boller og skolebrød, men vi snudde og søkte vei mellom riktige hyller. Når han fant veien mellom de riktige hyllene fikk han en godbit. Vi har jobbet mye med det og gjort mye feil, men nå kan Flex endelig veien til kassene selv. I det jeg stilte meg i kø for å få hjelp, kom en butikkansatt bak meg og spurte om jeg trengte hjelp Jeg ba om noen få varer og tok de i en pose. Posen hang jeg på håndleddet mitt mens markeringsstokken var i høyre hånd. Det gikk fint. Postkassen var tom både for post og godbit.

Selv om det var opphold, var det fuktig på bakken og Flex var våt og skitten på føttene og magen og ble tørket. Dekkenet var skittent der brystkassen var blitt beskyttet og ble hengt til tørk. Bukreima var også blitt ganske skitten og ble tørket av.

Flex er førerhund ett år til

I dag hadde Flex og jeg time til veterinæren. Kom inn ganske presist. Heldigvis var det ikke andre hunder der og Flex klarte faktisk å være konsentrert nok til å søke opp stol, på tross av mange spennende lukter.

Veterinæren sjekket munn, øyne, ører, klør og poter, lyttet på hjertet, buk og tømte analkjertlene. Hun tøyde og bøyde også på ledd i alle retninger. Alt var fint med min kjære Flex. På psykisk tilstand skrev veterinæren «veldig god» 🙂 Flex sto og logret under hele konsultasjonen og tok i blant et par runder på bordet. Han var nok litt oppkavet, for han peste litt, men dette ga seg raskt når han var ute ved resepsjonen. Jeg kjøpte en pose dentasticks til ham. Veterinæren kunne godkjenne at Flex kunne uten tvil gå som førerhund i ett år til.

Flex fikk brent klørne sine

I dag hadde jeg time til veterinæren hvor Flex fikk klippet og brent klørne sine. Det verserer mange ulike meninger rundt dette, men jeg ser nå, og veterinæren mente, at det ikke gjør vondt for Flex. For sikkerhets skyld ba jeg veterinæren sette en sprøyte med smertestillende i nakkeskinnet på ham. Nå har han korte klør.

Når han fikk narkosesprøyten i låret, ble han gradvis sløvere. Vi skulle ta en runde på parkeringsplassen og etter hvert strevde han litt med å gå. Tilbake på veterinærkontoret la han seg ned på gulvet og sovnet.

Når jeg 10 min. senere kunne komme inn igjen etter klippingen hadde han fått en oppvåkningssprøyte, men det tok litt tid før han løftet på hodet og kunne gå. Vel hjemme igjen lå han stort sett i sengen sin og dormet og sov.

Jeg tok han på vekten. Han veier 33 kg. Han har gått ned 3 kg siden sist, sist var i mars. Det gjør ingenting. Nå er han normalvektig og passelig. Han er noe trøtt enda og får lov til å ligge uforstyrret i sengen sin å sove og slappe av. Her, i distriktet til foreldrene mine, kostet dette 1.000 kr. mens jeg tror at i Bergen hadde det nok kostet 3 og 4 ganger mer.

Fastlege, dyreklinikk og bybanen

I dag gikk Flex og jeg ut døren 8.20. Jeg luftet ham på veien før jeg kneppet på han selen og vi gikk til fastlegen. Da går vi først til treningssenteret og søker opp den døren, deretter vender vi helt om og runder hushjørnet til høyre to ganger. Da kommer jeg rett på døren til fastlegekontoret. Veldig greit å ha det så nærme! Tidligere var jeg avhengig av bybane, og fordi de bygget mye i området og fordi det var et uoversiktlig sted, var jeg flere ganger avhengig av drosje. Jeg fikk registert meg i resepsjonen og jeg sa «søk stol» til Flex, og gutten fant en ledig stol. Han er flink til akkurat dét. Noen ganger finner han også stoler det sitter folk på… Når mitt navn ble ropt opp fikk vi stablet oss på føttene og Flex fulgte fint fastlegen innover i en kronglete korridor. Fornøyd med min nye fastlege. Jeg var litt usikker på om vi kom til å finne veien ut alene, men Flex tok utfordringen og vi fant frem og helt ut.

Istedenfjor å svinge til høyre, for å gå hjem, svingte vi i dag til venstre for å gå til dyreklinikken. Det var første gang Flex og jeg gikk der etter at jeg gikk ruten med hjelpetrener for en uke siden. Jeg hadde alle detaljer i hodet, og alt gikk etter planen. Det mest utfordrende, er å få Flex til å følge en høyre kant, for om vi ikke gjør det går vi i bilveien. Der kommer markeringsstokken godt til nytte. Vi krysset en innkjørsel og opp på et smalt fortau. Jeg talte 18 skritt og vi søkte døren. Det hadde gått helt uproblematisk, hadde ikke en overhjelpsom mann ønske om å hjelpe oss inn… Flex var flink og fikk klippet klørne sine. Han sliter klørne bak ganske bra, men de fremme er litt lange. Han kommer til å slite forklørne også, og tilbake om 14 dager for ny klipping.

På veien hjem, gikk vi mot en gneldrende liten bikkje, men litt forundret opplevde jeg at Flex overså hunden og jobbet fint over den 2-felts gaten. Flex stoppet. Det viste seg at det var litt høyt villgress. Jeg luftet Flex der. Ingen som går i det gresset uansett. På vei hjem gikk vi forbi en maskin som bråket noe helt forferdelig. Jeg måtte stoppe opp for å forsøke å lokalisere hvor nærme det bråkete beistet var. Det kunne høres ut som om det var på gangstien, men jeg tror faktisk det var helt på andre siden av veien. Flex var tryggere enn meg og jeg stolte på ham. Utrolig hva disse hundene våre skal takle av støy og annet – jeg blir fascinert. Vi kom oss hjem. Som vanlig stopper han med spissen av «trekanten» og vet han er flink. Fikk en godbit. Han logrer hele veien opp til huset.

Vi var hjemme en times tid, før jeg selet på igjen og vi gikk til bybanen. Jeg kan ikke annet enn å si at det gikk upåklagelig! – Men det skulle jo bare mangle, når vi har gått ruten så mange ganger… Han søkte stolpen flott og vi krysset bybanesporet. Jeg går ganske langt inn på perrongen, for å sikre at vi kommer inn på en av de to mitre dørene. Etter ett minutt kom bybanen, og jeg må innrømme at jeg i blant blir litt flau. Flex mener tydeligvis at han har førsteretten til å gå på bybanen, og alle andre passasjerer må pent vente… Vel, vi fant «vårt» sete på andre rad på høyre side. Det er greit å gå på når bybanen begynner der jeg går. Da er de fleste seter ledige. Jeg var trøtt i dag, men hørte plutselig at vi var på Kronstad, og da skulle jeg av på neste stopp.

Etter møtet, satte jeg meg ned i resepsjonsområdet. Jeg kjøpte ny billett og fant frem mobilitetsstokken. Vi stoppet opp,, jeg lyttet etter bybanen, vi gikk og Flex svinger nå selv opp på perrongen til høyre. Jeg tror vi snart kan klare den veien uten mobilitetsstokken. På bybanen fant jeg et ledig sete på første rad. Ikke helt fornøyd med det, for da kan enten forpart eller bakpart ligge ved døren. Nå skulle ikke den døren brukes, så det gikk jo ingen forbi der. Når vi skulle av på Lagunen, fant Flex det best å kravle under skillet mellom gang og sete. Jeg måtte slippe kobbel, jeg fikk han raskt til meg igjen og vi gikk ut. På vei hjem møtte vi utrolig mange skoleungdommer. Om Flex manuvrerte rundt de eller de navigerte rundt ham, eller en mellomting, vet jeg ikke, men det gikk veldig fint. Nå gikk vi helt etter boken. Flex fant stolpen og vi krysset over! Veien hjem var plankekjøring. Vi møtte en annen hund. Det merket jeg på draget, jeg stoppet Flex og ba ham sitte. Jeg antar at mannen som hadde hunden, hadde en valp eller unghund med seg. Han var veldig flink til å holde kontakten med hunden sin. Bedre enn jeg. Jeg ble mer opptatt av å høre hva han sa enn å ha kontakt med Flex. Ble en liten oppvekker for meg selv. Vel hjemme fikk Flex en tørrfiskbit for vel gjennomført jobb. Til sammen i dag tror jeg vi har gått ca. 4 km.

I ettermiddag skal Flex få halv porson middag og halvparten av middagen i terningen sin. Den liker han å holde på med. Jobber både med snute og labber for å bevege på den, og når den ikke lenger lager lyder, er den ikke interessant mer – da er det ikke flere fôrkuler igjen…

Trening til dyreklinikk og legekontor

I dag kom hjelpetreneren fra Hordaland førerhundklubb for å hjelpe meg med å lære veien til dyreklinikken, og når vi først var i gang tok vi også veien til fastlegekontoret som er vegg i vegg med treningssenteret jeg trener ved. Ruten til dyreklinikken var litt «forvirrende» i begynnelsen, men etter å ha gått den to ganger, tror jeg at jeg har den i hodet. Vi gikk også inn i lokalene slik at jeg vet hvordan det ser ut. Fine lokaler. Flex fant disken og en stol. Litt surrete var han med å finne døren ut.

For å finne legekontoret, søkte jeg opp døren til treningssenteret og deretter tok til venstre og fulgte hushjørnet rundt til høyre. Et lite kontor det er lett å orientere seg i.

Hjelpetreneren mente at jeg bør trene på å følge venstre kant, selv om det er på fortau, siden det kommer sykler, skateboard o.a. i stor fart. Det må vi øve på. Da kommer markeringsstokken godt med. Hjelpetreneren synes jeg hadde en fin tone med Flex. Jeg ga ham positive tilbakemeldinger. Han var enig med meg at om han blir forvirret eller ukonsentrert, blir jeg selv litt oppkavet. Da foreslo han at jeg satte Flex ned, strøk han litt på brystet osv., før vi fortsatte.

Dette tror jeg skal gå bra! Jeg er takknemlig for at det finnes hjelpetrenere som bruker av sin fritid på å lære førerhundbrukere nye ruter. Det er ikke slik at vi kan ta med oss førerhunden og gå hvor vi vil. Når du ser en førerhund i byen som jobber flott, ligger det trening bak.

Bedre føre var…

På tross av at lederen på Veiviseren sa at jeg skulle vente, tok jeg turen opp til veterinæren selv – og betaler det selv uten å blande førerhundskolen/NAV inn i det hele. Når jeg skulle avbestille timen og forklarte at førerhundskolen ville at jeg kunne vente til mandag, mente hun at det var bedre å være føre var. Veterinæren fant at han hadde litt gul-grønn væske fra rektum og ellers var sår. Det kan jo komme av at han har hatt problemer med å gjøre fra seg – han har sittet lenge før han har sett seg fornøyd. Jeg var glad for at det var en mann som holdt Flex når veterinæren skulle ta temperaturen på ham. Han sto på to, var helt oppkavet osv., trolig fordi han var sår. Flex hadde ikke feber. I går var buken hard, men i dag synes jeg den er normal; det var trolig derfor han feis så utrolig i går. Jeg fikk Zolac som skal stabilisere magen. Jeg skulle gi ham 3 ml 2 ganger til dagen.

Seletur og veterinærbesøk

I dag hadde jeg et ærende på Danmarksplass. Flex var flink. Han fant stolper og gikk i fine retninger. «Nei, nå går du feil, skal jeg hjelpe deg?» var det plutselig en ung jente som sa. Istedenfor å svinge svakt mot venstre, hadde vi gått rett frem og forbi et gjerdet. «Beklager, det er jeg som har glemt å sette gjerdet på plass» sa en arbeidsmann. Den unge jenta pekte ut riktig retning og vi fant veien videre. Det sto allerede en bybane klar, og vi søkte dør. Jeg ble sittende ved siden av en dame. «Du, jeg tror kanskje hunden din har forhudsbetennelse fordi det lekker en gul-hvit væske ut av åpningen». Hun sa at det var sjeldent å se på kastrerte hunder. Jeg takket henne for at hun sa i fra. Hun hadde hatt hannhunder selv og hadde selv opplevd det. Jeg forsøkte et utallig ganger å få tak i noen fra førerhundskolen, for å høre hva de mente måtte gjøres. Jeg tok saken i egne hender og bestilte time hos veterinær. Fikk time i i ettermiddag.

På vei hjem, må jeg krysse det forbannede bybanesporet. Markeringsstokken er ikke så god å kjenne på bakken med og telle bybanesporene – og den er jo ikke beregnet til det -, og sannelig gikk jeg feil i dag også. Ingen farlig situasjon i dag, men jeg svinkte til høyre når jeg trodde jeg var over sporet, men da gikk vi langs bybanesporet. Oppgit over meg selv. Jeg vurderer å ta med meg mobilitetsstokken i vesken og bruke den ved krysning av bybanesporet. Hvis ikke må jeg få mer hjelp av hjelpetrener. Men kanskje, hvis jeg bruker mobilitetsstokken en periode, blir jeg sikrere på avstanden. På vei hjem gikk alt strålende! Ingenting å utsette hverken på meg eller Flex. Det er ordentlig gøy å ha slike positive turer. De oppveier alle turene hvor et eller annet skjer galt mer eller mindre. Det har vært fint vær og varmt i dag, og Flex drakk mye vann når vi kom hjem.

Jeg oppsøkte veterinæren. Det viste seg at han hadde forhudsbetennelse. Han ble skyllet, og dette måtte gjentas et par ganger til. Når vi var til veterinæren på Vestby, stusset jeg litt over at hun ikke sa noe om analkjertlene. Det viste seg at de var fulle og vel så det. Igjen en dårlig jobb gjort av Vestby dyreklinikk når de skulle ha 5 hunder på én time og kritikk til Veiviseren som burde ha bestilt lengre veterinærtid. Jeg fikk Flex på vekten. Han veide 33,2 kg. Han har gått ned litt siden veterinærbesøket for ca. 4 uker siden.

Veterinærbesøk og godkjenningsruten

I dag startet dagen hos veterinæren. Der ble Flex sjekket fra nese til hale. Øyne og hører så fine ut. Han hadde litt tannstein, som de skulle ordne på kenellen. Flex har litt overbitt – «tenna på tørk» som veterinæren kalte det. Klør ble klippet og tredeputene så fine ut. Flex veier 34 kg. Hun sa at han så fin ut i vekten, men at han ikke behøvde å legge på seg noe mer. Hun lyttet på hjertet og lungene og det hørtes bra ut. Jeg vet ikke om hun sjekket analkjertelen. I så fall sa hun det ikke til meg. Flex synes det var helt OK å stå på veterinærbordet. Han logret litt til og med. Flex skal vaksineres i september. Når konsultasjonen var ferdig, sto veterinæren med en godbit i hånden. «Skal vi se om du kan ta godbiten fint» og Flex hoppet opp og snappet godbiten ut av hånden hennes. Jeg synes at dét kunne blitt gjort på en annen måte. Hun burde la meg be Flex sitte og deretter kunne hun gi godbiten. Jeg synes det hele luktet svidd av travelhet. Jeg skjønner at det koster å for skolen å sjekke 5 hunder, men jeg synes de burde ha betalt for en halv time ekstra.

Etter veterinærbesøket, kjørte vi til Blindeforbundet og spiste lunsj. Deretter gikk vi godkjenningsruten. I dag var det jækla mange huder ute. Et sted var det en ganske stor hund som begynte å bjeffe på Flex. Flex tok seg en runde og bjeffet en gang tilbake. Jeg fikk ham i reting. «Du må holde kontroll på bikkja di» sa jeg til eieren – «det må du også» fikk jeg til svar. Det provoserte meg litt, men jeg gikk videre. Innkalling i Stensparken gikk perfekt, selv om Flex jagde en skokk med duer… Når vi kom ned i sporveisgata ved Adaptor, gikk vi forbi lyskrysset. Det hørte jeg og ba ham snu helt om, og jeg ville søke stolpen, men da brøt instruktøren inn og ville at jeg skkulle søke opp stolpen på nytt. Flex fant stolpen. Jeg følte ikke at runden gikk fint, men det synes instruktøren. Jeg følte ikke at jeg hadde kontroll når vi møtte så mange hunder.

Klipping av klør

Jeg hadde bestilt time hos veterinær som skulle klippe klør som var blitt litt lange. Jeg klipper ikke klør selv og har ikke noen i nærheten som ønsker gjøre det. Larissa ble tatt på vekten og jeg trodde at Larissa hadde lagt på seg, men hun veide fortsatt 26 kg. Kanskje det er vinterpelsen som får henne til å virke tykkere? Klør ble klippet og veterinæren sjekket henne raskt ellers, med å se på tenner, øyne og ører, i tillegg til å lytte på henne. Alt så bra ut. Veterinæren mente at klørne ikke var så lange… Når jeg sto og betalte, hørte jeg en gutt på kanskje 8 eller 9 år fortelle sin far (i hvert fall en voksen) hvordan Larissa og jeg jobbet sammen med at jeg holdt i selen og vi gikk. Artig å høre på den lille gutten. Han hadde lært dette.

Imunterapien videre

I dag ringte jeg til veterinæren i Vest-Telemark for å få henne til å bestille mer vaksine (imunterapi). Hun spurte hvordan jeg synes effekten av imunterapien var. Jeg svarte som sant var at de første tre ukene etter injeksjon var hun i fin form mens den siste uken før neste injeksjon begynte hun å klø seg mer igjen. Veterinæren, som nettopp hadde vært på kurs ang. imunterapi, sa at i slike tilfeller kunne man for eksempel injeksere vaksinen hver 3. uke eller at den maksimale dosen ble delt på to og at hun fikk injeksjon hver 14. dag. Jeg velger å injeksere hver 3. uke og håper det vil hjelpe Larissa.

Jeg fikk henne også til å sende en resept på kortison til apoteket. Nå har Larissa fått kortison ved tre tilfeller det siste halve året, men jeg synes det er godt å ha i bakhånd om hun skulle begynne å klø seg mer overdrevent.

Våteksem

I ettermiddag oppdaget jeg atter en gang våteksem på Larissa. Jeg ringte derfor til veterinæren på Askøy og fikk time halvannen time senere. Jeg fikk bestilt drosje og vi dro til veterinæren. Der ble hun igjen barbert og jeg fikk med meg Fuciderm kortisonsalve. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte passe på Larissa ca. 5 minutter etter at jeg hadde smurt på salven, slik at hun ikke slikket den i seg. Veterinæren påpekte at Larissa har veldig fin pels til å være allergihund. Jeg kjøpte med meg en ny sjampo siden den jeg har brukt på henne nå de siste gangene begynte å bli tom.

Våteksem (igjen…)

På kvelden i går, oppdaget jeg et ganske stort område med hard skorpe på Larissas venstre hofte. Jeg trodde først det kunne være en kraftig skramme hun hadde fått på tur i skogen, og lot det bero til neste dag. I dag klippet jeg bort litt pels, og jeg begynte å mistenke at skorpen var våteksem. Nå kunne jeg finne samme skorpe på hennes høyre lår og midt på venstre side i tillegg til venstre hofte som jeg oppdaget i går kveld.

Vi dro til Dyreklinikken og veterinæren barberte på de områdene jeg viste. Hudinfeksjonen var dypest på venstre hofte og helt begynnende midt på siden og på låret. Veterinæren forskrev Fuciderm salve og en 14 dagers antibiotikakur 500 mg x 3 med Keflex. Larissa må gå med halskrage for å ikke bli fristet til å slikke på de infiserte stedene.

Hos veterinæren var det mange hunder og en og annen mjeuende katt. Jeg tok Larissa på vekten og nå veier hun 25 kg. Larissa er ikke helt fornøyd med å gå med skjerm. Jeg har en oppblåsbar halskrage som er som en badering rundt halsen, men den beskytter ikke tilstrekkelig. Derfor låner hun halskragen som Oda brukte etter en operasjon.

Bilde:

Når urinstiksen blir grønn

I går laget Larissa flere dammer innendørs, noen større og noen mindre. Jeg begynte å mistenke urinveisinfeksjon, og fikk henne til veterinæren. Der fikk de tatt en blodprøve av henne. De kunne ikke se noe i mikroskopet,, men når de puttet et strips i urinen, skjedde noe uventet. Stiksen er i utgangspunktet hvit og dersom det er infeksjon, blir den rosa. Den ble ikke rosa, men den ble grønn, noe som ikke skulle være mulig… Larissa fikk en 5 dagers antibiotikakur, for å være helt sikker. Antakelig har hun spist noe når hun var på tur på torsdag. Hvis lekkingen ikke gir seg, kan vi prøve Rinexin.

Årlig veterinærkontroll

Alle førerhundbrukere er pliktet til å ta med sin førerhund til årlig veterinærkontroll hvor fra nese til haletipp blir undersøkt. De får også vaksiner.

vi kom inn til veterinær, tok vi henne på vekten, og nå veier Larissa 24,7 kg. Veterinæren kikket på Larissa svært grunndig. Analkjerter ble tømt og klør ble klippet. Hun satte også injeksjon av imunterapi. Larissa fikk også sine vaksiner. Veterinæren, som utredet Larissa for allergi, synes pels og hud så svært bra ut til å være en hund med allergi. Hun tøyde og bøyde i ankler og knær og kjente påmagen. Alt var fint med Larissa og hun er godkjent til å være førerhund i ett år fremover 🙂