I dag gikk jeg og Flex til butikken. Vi tok en «kant» om igjen. Det er ingen kant der, men bare oppmerksomhetsfelt før de hvite stripene kommer. Han fant stolpe, gikk fint over veien og navigerte oss fint mellom kjørende og parkerte biler. Han fant døren inn og fikk en godbit. Vi gikk inn i butikken og til kassen. Jeg stilte meg i kø og det ble min tur. Det var helt stille ved kassen. Hadde ekspeditøren gått? Hallo? sa jeg. «Ja» svarte en ung jente. «Kan jeg få litt hjelp til å handle». Hun ringte på en klokke og jeg fikk hjelp. Jeg ga hjelperen handlelisten og hun gikk rundt og fant varene. Jeg synes dette er en OK måte å handle på. De ansatte vet ofte hvor varene ligger og finner de raskt. Om jeg skulle blitt med rundt, ville det ta betraktelig lenger tid. Hjelperen ville hilse på Flex og jeg sa «vennligst ikke hils på ham nå når han har sele på seg og er i arbeid». De ser skiltet på selen og forstår godt hva jeg mener. Jeg ba Flex sitte, og han la seg etter hvert ned. Han er ganske bedagelig av seg i så måte. Jeg fikk hjelp til å pakke varene ned i sekken og jeg takket for god service når vi gikk ut.
Ute på parkeringsplassen klarte vi å rote oss litt bort. Biltrafikken var ikke der den skulle være. Jeg snudde om og vi søkte opp døren inn til butikken igjen og forsøkte på nytt. Da fulgte han etter to unge gutter og jeg tenkte vi kunne se hvor vi havnet. Flex stoppet med labbene på en kant opp, og jeg forsto at guttene hadde tatt den samme snarveien som min kjære bruker. Jeg sa «høyre» og vi rundet hjørnet og søkte opp stolpen. En bil stoppet for oss mens jeg roste og ga godbit, men jeg vinket ham forbi. Når vi skal krysse veien, tar jeg markeringsstokken littt skrått ut, lytter og går. Vi søkte opp postkassen, og sannnelig var det ikke en godbit der også. Men ellers var postkassen tom. På vei hjem, stoppet han og kikket inn på buskaset. Jeg tok av ham selen og luftet i kobbelet. Han måtte tisse litt. Selet på videre. Han liker ikke å få tredd selen over hodet. Ofte vrir han seg unna. Jeg roser han derfor rolig når han ikke snur seg bort og selen går fint over hodet. Vi søkte opp venstre vei og han logret hele veien opp til huset.
Dette var en opptur sammenlignet med turen fra fysioterapeuten i går. Den turen gjorde meg litt nedstemt, men gjort er gjort, og jeg vet Flex kan jobbe der vi begge er godt kjent.