Nå begynner Flex å få taket på å finne dørene på bybanen. I dag gikk han rett in. Jeg ble sittende ved siden av en dame som hadde en del spørsmål om førerhund. Jeg smilte og svarte så godt jeg kunne. Bra når mennesker er nysgjerrige. Som førerhundbruker må man i blant være en «informant» om både førerhund og synshemming. Når vi skulle av bybanen, var døren lukket, og helt tilfeldig tok jeg midt på døren og og traff knappen for å åpne døren. Turen hjem gikk noenlunde bra. Vi strevde litt med å finne et skilt, men jeg har en liten mistanke om at det skiltet har blitt ramponert og er helt skrått i 45 gr. vinkel. I hvert fall hørte jeg at bilene stoppet for meg. Vi krysset veien og det gikk litt nedover, og da visste jeg at vi hadde gått riktig. Videre gikk Flex helt perfekt! Ved lufteplassen stoppet han opp og stilte seg mot gresset. Jeg hadde uansett tenkt å lufte ham, men litt artig at han selv sier i fra. Nå har han lært seg å stoppe når «trekanten» med grus og gress er ferdig. Da skal vi rett til høyre og opp veien til huset vårt. Han liker å gå opp den veien og logrer og er ivrig. Han vet han får godnit ved døren…