Aktivitetsleke – terningen

Det første jeg gjør når jeg står opp, er å gi Flex mat. Han får halvparten av maten i skålen sin og den andre halvparten får han i en aktivitetsterning som han må trille på, og plutselig kommer det ut en bit. Det ser ut som at han synes det er morsomt. Han logrer litt mens han holder på med den. Jeg ser jo ikke terningen selv, men jeg sier til Flex «hvor er terningen?» og han går bort og ser på terningen, slik at jeg kan finne den ved å følge hans retning å se i. Ganske fascinerende.

Skal jeg søke om førerhund igjen?

Jeg tenker mer og mer på å søke om ny førerhund. Jeg ser hvor vanskelig og krevende det er å skulle forflytte seg ute med hvit stokk. Tre eksempler kan være:

  • Krysse en parkeringsplass med parkerte og kjørende biler
  • Søke opp stolper, dører, innkjørsler osv.
  • Finne dørene på busser og bybaner samt å finne ledig sete

Men før jeg får meg førerhund, må jeg komme meg i bedre form. I morgen den dag begynner jeg så smått med styrketrening. Mitt mål er å få førerhund igjen, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt mer isolert hjemme, kommer meg mindre ut og er mer avhengig av andre når jeg ikke har førerhund.

Men så er det et problem – som ikke burde vært et problem – det at jeg jobber som assistent på Hurdalsenteret. Man skulle tro at et senter drevet av Norges Blindeforbund, som fremelsker førerhunder i reklamer og årskalendere, ønsker førerhunder velkommen på sine sentra. De sier at førerhunder er velkomne, men om det er en kursdeltaker som sier han/hun er allergisk, må førerhunden bli liggende igjen på borommet i opptil 8-9 timer daglig. Hvilket hundeliv er det? Det kan i ytterste konsekvens være ødeleggende for hunden da den kan begynne å finne på unoter av kjedsomhet. Jeg tror nok at dersom jeg skaffer meg førerhund, tar jeg den med meg i undervisningslokalene. Hva skal man med en førerhund som ligger på rommet store deler av dagen? Er det ikke viktig at førerhunden vises frem som et nyttig mobilitetshjelpemiddel for andre kursdeltakere? Hvordan kan Norges Blindeforbund kreve at førerhunder skal få være med over alt, når det ikke er gjeldende på dets egne sentra? Jeg bare undrer meg…

Hvor er jeg?

I går gikk jeg og luftet Larissa. D går jeg med stokk i høyre hånd og flexilinen i venstre hånd. Noen ganger går jeg litt i mine egne tanker. Vi var på vei tilbake og jeg følger høyre kant for å lete etter innkjørselen til huset der vi bor. Stokken kommer nær noe treverk, kanskje et gjerde, og jeg begynner å tenke: Hvor er jeg? Hvor er det et gjerde på ruten min? Nei, det skal ikke være noe gjerde. Kan jeg ha gått for langt? Kan det ha blitt satt opp et gjerde det siste halve døgnet? Jeg går noen meter lengre og da kommer stokken til de velkjente steinhellene opp til huset. Det viste seg at naboen hadde satt opp et gjerde, men ingen har registrert snekring o.l.

Det skal ikke mye til av ukjente momenter på en rute før jeg begynner å lure på hvor jeg er. Av og til misunner jeg de som kan høre på musikk eller lydbok mens de går. Jeg må bruke mye krefter på å tenke igjennom ruten og orientere meg til enhver tid om hvor jeg befinner meg. Det er ikke like slitsomt å gå med hund som når jeg gikk med stokk, men jeg kan likevel ikke bruke hørselen til noe annet enn orientering. Lytte etter husvegger, gjerder, trafikk, lyskryss osv. Jeg må tenke igjennom og bedømme avstander og forsøke å kjenne igjen underlaget.

Jeg tror jeg må ha vært 15 eller 16 år. Jeg kom hjem fra en vanlig skolehverdag. Jeg gikk fra bussen og hjem med stokk. Plutselig aner jeg ikke hvor jeg er. Jeg klarer ikke å kjenne meg igjen. Jeg måtte ringe til min far som kom for å møte meg. Han fant meg med en gang og jeg hadde ikke gått meg vill, men samme dag hadde El-verket vært der og tatt bort en transformator som laget en summelyd. Når den lyden plutselig en dag var borte, trodde jeg at jeg var et annet sted og ante plutselig ikke ut eller inn. Det er ikke mye som skal forandres før man ikke kjenner seg igjen 🙂

I møte med en blind

I dag gikk jeg med min mor og far i en skobutikk for å finne noen nye sko til fine anledninger. Når vi kom inn i butikken, kom det en eldre ekspeditrise mot oss og spurte om vi trengte hjelp. Jeg sa hva jeg var ute etter. «Og hvilken skostørrelse bruker hun?» spurte ekspeditrisen henvendt til mine foreldre. Jeg sa at jeg brukte skostørrelse nr. 37. «Åh, så søte små føtter du har!» sa ekspeditrisen og klappet meg trøstende på høyre skulder. Jeg sa at jeg ikke ville ha sko med liten og høy hæl. «Nei, det skal du ikke ha» sa hun og gikk litt rundt og tenkte og kikket. Hun fant et skopar med borrelås. «Disse er enkle for deg å ta på og av». Jeg satte meg ned på en puff og tok av meg den ene skoen. Ekspeditrisen ilte til, tok opp foten min og tredde skoen på foten min. «Ja, de skoene kan du føle deg fin i!» sa damen. Jeg prøvde et annet skopar, og da forsto hun at jeg klarte å ta på meg sko ved egen hjelp, men disse skoene passet ikke så bra. Etter litt prøving fant jeg noen sko som passet. «De kan du stolt vise frem i koret» sa damen. Ja, det stemmer at jeg synger i kor, men det sa jeg aldri til denne ekspeditrisen… 🙂

Dette var et klassisk eksempel på overhjelpsomme og snille eldre damer i møte med en blind. De mener bare godt med det, men det hele blir litt feil og jeg synes det er pinlig. De forestiller seg at det å være blind er som når man lukker øynene, men det gir et noe urealistisk bilde av det å ikke se. Jeg er vant til å orientere meg, lete etter ting og gjøre ting uten å se. Det er noe jeg gjør hele tiden. Når en seende lukker øynene, har de ikke lært seg å være mer observant på andre sanser, som hørsel, smak, lukt og følesans. Det sies at man får 80% av sanseinntrykkene gjennom synet, men jeg hevder at jeg får med meg mer enn kun 20% i det daglige, nettopp fordi jeg er mer bevisst på andre sanser. Og når vi først er inne på de andre sansene: Mange sier til meg at «du har vel så god hørsel», men nei, jeg har ikke bedre hørsel enn en som ser, men jeg er mer bevisst på å bruke de andre sansene våre aktivt. Man blir verken flink sanger eller pianospiller når man mister synet 🙂

Blindetabbe :)

Åh, av og til blir jeg irritert på at jeg ikke ser. Jeg sto og laget middag når min kjære kom hjem fra forelesning. Han skulle sette kjelen på bordet da han spør om jeg har kastet sausepakken. Det viste seg jeg hadde laget spaghetti og kjøttsaus av hvit saus – er det mulig! For et par uker siden når jeg laget ekte hjemmelaget fiskegrateng, holdt jeg på å lage det med en pose kakaopulver, men det fikk min kjære avverget i siste liten. Nå har vi ryddet i skuffen blant alle sausepakkene for å unngå at noe slikt skjer på nytt. Og – burde det ikke være Larissas oppgave, hun som er førerhund, å si i fra når jeg gjør slike blindetabber? 🙂 Det ble til at vi bestilte pizza fra Dolly Dimples…

Jaja, litt off topic dette, men… Man kan ikke annet enn å smile av det nå i ettertid 🙂