Jeg sto opp og ventet å høre at Larissa også sto opp ivrig etter å få frokost. Men ingen Larissa reiste seg. Når jeg sa nanet hennes, oppdaget jeg hva som var skjedd. Larissa hadde funnet plasss i sofaen. Hun strevet litt for å komme ned, men ned kom hun og hun var ivrig på frokost. «Egentlig har du ikke fortjent frokost i dag» sa jeg til henne, men selvfølgelig fikk hun frokost.
Jeg og Larissa tok drosje til Gardermoen hvor vi møtte min kjære. Jeg brukte Larissa i sele og vi tok flytoeget til Oslo S. Når vi fulgte etter samboeren min, tenkte jeg «hva har jeg gjort nå?». Ja, hva hadde jeg gjjort egentlig? Sagt fra meg min kjære Larissa Jeg skal ikke ha ny hund med det første. Klarer jeg overgangen? Ved Narvesen i nærheten av Huseby kompetansesenter møtte vi lederen for Veiviseren. Larissa ble hoppende glad for å se ham. Hun hadde ikke sett ham på to år, men likevel kjente hun ham helt klart igjen. Facinerende. Han fikk medisiner, mat og sele. Jeg satte meg ned til Larissa og ga henne en god klem og takket for samarbeidet. Dette var kanskje siste gang jeg så Larissa. Hvis hun ikke blir førerhund igjen, ønsket fôrvertene å ha henne. Jeg hadde håpet at den eldre damen i Bergen hadde fått lov å få henne…
Når jeg leverte Oda fra meg, lå jeg i sengen påfølgende natt og gråt i 5 timer. Jeg har ikke felt en tåre enda. Jeg er på et datakurs nå og matmor til Kalle oppsummerte det så riktig: Det blir slik når det blir mer strev og arbeid enn nytte. Hun har helt rett. Ike det at jeg ikke var glad i Larissa, for hun var en god og snill hund på alle måter.