I natt drømte jeg at jeg fikk meg ny førerhund. Lederen for et faglig utvalg for førerhundspørsmål i NAV gikk bak meg som gikk i selen og noterte seg alle feilene vi gjorde. Jeg ble ganske nervøs av dette og både jeg og hunden, som jeg tror het Fønix, gjorde mange feil. Plutselig «løsnet det» og vi gjorde alt helt riktig. Jeg ble stolt av min nye følgesvenn. Når jeg våknet, kjente jeg at tårene var i ferd med å renne, men jeg svelget og tvang tårene bort. Minner om Larissa. Tidligere år, når jeg har hatt hund, har jeg sittet på gulvet sammen med hunden min under de verste rakettoppskytingene rundt midnatt. Larissa likte å ligge i fanget på meg og nyte de rolige ordene og den rolige kosen jeg ga henne. Jeg savnet disse øyeblikkene og sikkert derfor jeg drømte om at jeg fikk ny førerhund. Kanskje det var en ønskedrøm for det kommende året (jeg tror egentlig ikke det). Ja, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg savner det å ha en hund, et annet vesen, ved min side, som trenger den omsorg og trygghet jeg kan gi.