I dag er det to år siden jeg leverte fra meg min andre førerhund som het Larissa. Jeg tenker mye på henne. Jeg hadde hatt Larissa i omtrentlig to år. Hun var utrolig dyktig førerhundteknisk og hadde et godt lynne og var alltid glad. Hun hadde masse energi og de tok hun ut til fulle når jeg slapp henne løs i skogen. Hun braste gjennom buskas og trampet i sølepyttene. Når hun kom løpende mot meg i en rasende fart når jeg kalte henne inn, måtte jeg legge flexilina foran lårene for at hun ikke skulle hoppe meg ned.
Hovedgrunnen til at jeg leverte Larissa fra meg, var hennes allergi mot husstøvmidd og lagermidd. Det ble påvist etter blodprøver. På 14 måneder var vi til veterinær 16 ganger. Hun fikk mye våteksem (hudinfeksjon) som krevde fucidinsalve og noen ganger måtte hun gå med halskrage. Hun fikk ørebetennelse og øyekatar. Det som var mest tydelig, var at hun klødde mye, selv om jeg dusjet henne ukentlig med antikløende sjampo. Når vi var på tur, måtte hun stoppe opp for å klø seg – det er ikke normalt for en glad labrador. Når jeg kammet henne eller strøk henne over ryggen, fikk hun klørefleks i bakbeina. Det beste Larissa visste, var å ligge på ryggen på ei matte, og jeg holdt henne i bakbeina og gjorde motstand mens hun vred og gnikket seg ned i matten. Da snøftet hun og koste seg verre. Det var nok godt å få klødd seg skikkelig.