I dag klarte vi endelig å krysse bybanesporet ved Danmarksplass! Jeg hadde mobilitetsstokken med meg i vesken, og byttet den ut med markeringsstokken når vi skulle krysse sporet. Da kjente jeg bybanesporene og jeg kjente klumpene i bakken som betyr oppmerksomhetsfelt. Jeg tror det er slik jeg må gjøre det både på Danmarksplass og Nesttun. Litt mer å dra på, men heller det enn å råke utfor en ulykke. På bybanen var det en snill dame som hjalp meg med å vise meg et ledig sete. Flex la seg fint under setet. Jeg er takknemlig for at førerhundinstruktøren hjalp meg med å lære Flex det på førerhundskolen.
Flex jobbet fint hjemover med et passelig tempo, men plutselig var vi på et anleggsområde. Jeg luktet asfalt. Jeg stoppet opp og lyttet etter trafikken. En anleggsarbeider ga meg retningen mot overgangsfeltet og jeg forventet å finne et område med grus, men plutselig ropte mannen «nei, nå går du ut i bilbanen». En mann fulgte meg over veien. Grusen jeg hadde forventet før skiltet var borte… Jeg ringte min kjære, som satt på bybanen hjemover, og jeg ba ham om å se seg litt rundt om de hadde gjort noen endringer, men det hadde de ikke så vidt han kunne se. Det jeg trolig hadde gjort, var å komme inn på anleggsområdet fordi det ikke var sperret av, trolig fordi det skulle ut/inn anleggsmaskiner. Jeg tror vi har visitert det området en gang på vei mot bybanen også… Men resten hjem gikk så det suste og »Flex var flink til å finne stolper, gå rett over fotgjengerfeilt osv. Når vi kom til lufteplassen vår tok jeg ham i flexiline. Han gjorde både stort og smått.