I dag gikk Flexenførst på vei til legen. Vi hadde det ikke travelt og vi gikk hele veien, men så utrolig langt de 2 km-erne var. Heretter blir det nok jogging, slik vi har gjort de siste gangene. På legekontoret er han velkommen og alle synes han er så søt og flink. Andre pasienter synes også han er snill. En mann spurte om Flex var en tispe 😉 Han veier 36 kg og er nok litt for kraftig til å være tispe, tenkte jeg inni meg.I dag skulle jeg ta blodprøve og jeg var forberedt på at de ikke ville ha ham inn på laboratoriet og jeg var forberedt på å spørre om han kunne ligge bak i resepsjonen, men det gjorde ingenting. Jeg ba ham ligge og bli, og der lå ham til jeg var ferdig. Det hele var over etter 3 min.
Etter legebesøket gikk vi videre til et lite kjøpesenter. Der var vi først innom apoteket. Vi strevde litt med å finne frem. Jeg kom meg inn på apoteket, men deretter måtte jeg ta ham i kobbelet og finne/famle meg frem selv. En ansatt kom og hjalp meg. Jeg jukset i køen 😉 Jeg gikk tilbake i gangen «vår» og snudde igjen, og deretter gikk vi rett til høyre hvor bl.a. posten skulle være. Jeg fikk postlagt en pakke.
Vi skulle videre til dyreklinikken, men da kom en velmenende drosjesjåfør som villedet oss. Han skjønte sikkert ikke hvorfor vi skulle følge høyre kant når det var best å gå på venstre kant. Noen ganger blir jeg irritert men viser det ikke. Og så skal alle hjelpe med dørene – jeg vil gjerne ordne med døren selv for å ha litt bedre kontroll. På dyreklinikken fikk flex klippet klørne sine. Han var flink. Lå rolig på gulvet mens hun klippet. Dyrepleieren var flink og tok godt av klørne, uten å ta for langt. Nå er det 2 uker til neste gang.
Når vi skulle gå tilbake, fant Flex fint fortauet med barnehagen, men deretter gjorde vi noe galt som jeg ikke forstår noe av. En dame kom bort til meg. «Nå er du på baksiden av dyreklikken» kunne hun orientere. Hvordan i all verden hadde vi klart å havne der? Jeg tror jeg må få min kjære eller en trener til å hjelpe meg på returen der. Vi tullet sist gang også, og for hver gang vi tuller oss bort, jo mer forvirret blir hunden. Vi ble rettledet og fant veien fint videre. Søkte opp stolpe og krysset stødig og fint over den 2-feltsveien.
Flex gjorde tegn til å måtte luftes. Jeg tok av ham selen og jeg tror han bæsjet. Plutselig hoppet ham til og jeg mistet kobbelet. Det viste seg å være en annen hund. «Åh, se de leker, se de leker!» sa en overivrig dame. Flex var jo selvfølgelig helt i form, men jeg fikk hanket ham inn og sa at jeg trodde det var best de gikk videre. Flex tisset litt og jeg selet på ham. Det er veldig tydelig på Flex at han lever i nuet. Han kan være ivrig mot andre hunder, men så fort de har passert, er han i fokus igjen.
Vi gikk forbi et voldsomt anleggsarbeid hvor det bråket ganske mye. Jeg ble litt nervøs som sikkert smittet over på Flex. Når det bråket som værst kikket Flex opp mot anleggsmaskinene. I dét vi hadde passert «bråkeriet», ga jeg ham en godbit.