I dag la vi oss i vei til manuellterapeuten. Lettskyet og 15+. Det var den strekningen jeg og min kjære hadde trent litt på tidligere i uken, med pølser som belønning. Pølsene hadde gjort inntrykk. Han fant veien ned til undergangen og han fant stolpen mellom garasjene. Jeg har også funnet ut at om jeg teller 4 fartsdumper, er det noen meter igjen før jeg kan si «søk stolpe». Flex er glad i å søke stolper, og han økte som vanlig farten. I dag var det ikke pølse å få med stolpen, men en kjedelig godbit – og selvsagt ros og klapp. Veldig lite snusning på vei ned mot broen. Krysningen av 4-feltsveien gikk fint og Flex stoppet selv med stolpen der vi skal ned og rundt helsebygget. Bra at han stopper der selv, for jeg har ingen holdepunkter som er nøyaktige nok. Inne på venterommet la han seg fint under stolen når jeg sa «under» til ham. Jeg tenker at en slik kommando burde alle førerhunder lære seg. Jeg ba spesifikt under samtreningskurset å få lært inn det og det er en kommando jeg bruker på bybane, buss, under stoler på venterom og restauranter (om det ikke finnes andre muligheter) osv.
På vei hjem igjen, gjorde vi samme feil som sist. Vi gikk forbi den lille veien opp til høyre. Vi snudde og jeg gjentok «venstre vei» med jevne mellomrom. Og riktig, han svingte opp mot venstre. Han fikk mye ros og en godbit.
Vi fant busskuret, gikk 20 m. tilbake hvor vi fant gjerdet og jeg gikk 2 m. lenger frem og vi krysset veien. Igjen tenkte jeg at Flex er en trygg førerhund som jobber rolig og konsentrert når busser og trailere kjører fort forbi oss 3 m. unna. Og igjen, litt artig å tenke på at jeg, som ikke ser, stoler så mye på en hund, et dyr, for å finne frem til steder med trafikk og annet rundt oss. Vi fant igjen stolpen med pølsebitene. Vi gikk oppover veien og jeg talte 4 fartsdumper og jeg begynte å høre trafikken fra hovedveien, men plutselig var den borte. Vi snudde og gikk mot trafikken igjen. Jeg visste ikke helt hvor vi var, men fortsatte i retning mot trafikken, og etter hvert forsto jeg at vi hadde gått en omvei. Min kjære viste meg den omveien på vår «rekogniseringsrunde», for det kunne lett skje at vi gikk den veien. Vi fant frem og Flex ble virket fornøyd med seg selv når han stoppet med forlabbene på kanten av første trinnet ned en trapp til undergangen. Han fikk en godbit. Vi fant frem i samarbeid.