Fordeler og ulemper med hund

En forskjell jeg merker som førerhundbruker fra å være stokkbruker, er at folk bare gir meg retningen på hvor jeg skal gå og deretter går jeg og Flex i anvist retning. Når jeg har gått med stokk har folk villet følge meg her og der. Det skyldes kanskje et syn på at en førerhund gjør en bedre jobb og er flinkere til å orientere seg enn en stokkbruker? Nå har jeg ikke vært stokkbruker siden våren 2001 og jeg synes orienteringen er mye enklere med førerhund. Jeg føler meg tryggere. Jeg går raskere og mer sikkert. Flex blir nok ikke min siste førerhund 🙂 Men det skal sies, det ligger arbeid bak at jeg og Flex finner frem i byen. Først og fremst må jeg vite hvor vi skal gå og deretter må jeg gi de riktige kommandoene til hunden. Noen ganger roter vi oss bort.Det tar ikke lang tid å bli bortskjemt.

Men jeg ser også ulempene. Hunden trenger lufting, mat, tur i skogen, jevnlig kloklipping og den kan bli syk. Jeg må tenke på hvor jeg setter en tallerken med kyllingfilet, brød eller kaker… Flex gjør heldigvis ikke det, men min første hund hadde det med å stikke av til stadighet.

Tilbakeblikk: Det mest frustrerende for en førerhund

I august 2015 gikk vi i boligområdet og når jeg kom opp på veien tror jeg at vi ikke svingte nok til høyre. Jeg trodde vi var på riktig vei, for jeg hørte bilveien og jobbet hele tiden mot å komme nærmere den, men terrenget stemte ikke. Det var feil vei jeg hørte og jeg hadde gått så mye frem og tilbake, på kryss og tvers, at jeg hadde mistet oversikten over hvor vi kom fra. Etter at vi bokstavlig talt gikk rundt og famlet i blinde i 35 min., hørte jeg noen menn jobbe i en kjeller og jeg fikk kontakt med de. Han forklarte meg veien, men han så at vi gikk feil og kom syklende etter oss. Han fikk oss på riktig kurs og jeg sa at jeg nå fant frem på egenhånd, men han ønsket å følge meg helt frem. Jeg takket ham hjertelig. Han hadde tross alt fuglt meg ca. 700 m. gjennom hele boligområdet! Slik hjelp skal man ikke ta for gitt. Godt han tok med sykkelen og kunne sykle tilbake på et par minutter.

Jeg tenker at det må være det mest frustrerende for en førerhund; når vi forsøker å finne frem etter å ha rotet oss bort. Jeg ba Flex søke høyre og venstre vei og han var flink og gjorde det, men vi kom aldri på en kjent vei uten hjelp. Det var med den opplevelsen jeg fikk erfare hvor trygg Flex er blitt på seg selv, flink førerhundteknisk han har blitt og at samarbeidet oss i mellom er godt. Han gjorde sitt beste i å finne veiene til høyre og venstre, han stoppet for en trapp ned, han fant en dør, han fant en grusvei osv. Jeg blir jo litt frustrert over det hele selv, men jeg tvinger hodet til å være kaldt og kobler bort alle følelser og jobber kun med fornuften. Flex merker nok trolig min frusterasjon likevel, men han har i hvert fall en rolig matmor som kun er løsningsorientert.

Til/fra manuellterapeut

I dag la vi oss i vei til manuellterapeuten. Lettskyet og 15+. Det var den strekningen jeg og min kjære hadde trent litt på tidligere i uken, med pølser som belønning. Pølsene hadde gjort inntrykk. Han fant veien ned til undergangen og han fant stolpen mellom garasjene. Jeg har også funnet ut at om jeg teller 4 fartsdumper, er det noen meter igjen før jeg kan si «søk stolpe». Flex er glad i å søke stolper, og han økte som vanlig farten. I dag var det ikke pølse å få med stolpen, men en kjedelig godbit – og selvsagt ros og klapp. Veldig lite snusning på vei ned mot broen. Krysningen av 4-feltsveien gikk fint og Flex stoppet selv med stolpen der vi skal ned og rundt helsebygget. Bra at han stopper der selv, for jeg har ingen holdepunkter som er nøyaktige nok. Inne på venterommet la han seg fint under stolen når jeg sa «under» til ham. Jeg tenker at en slik kommando burde alle førerhunder lære seg. Jeg ba spesifikt under samtreningskurset å få lært inn det og det er en kommando jeg bruker på bybane, buss, under stoler på venterom og restauranter (om det ikke finnes andre muligheter) osv.

På vei hjem igjen, gjorde vi samme feil som sist. Vi gikk forbi den lille veien opp til høyre. Vi snudde og jeg gjentok «venstre vei» med jevne mellomrom. Og riktig, han svingte opp mot venstre. Han fikk mye ros og en godbit.

Vi fant busskuret, gikk 20 m. tilbake hvor vi fant gjerdet og jeg gikk 2 m. lenger frem og vi krysset veien. Igjen tenkte jeg at Flex er en trygg førerhund som jobber rolig og konsentrert når busser og trailere kjører fort forbi oss 3 m. unna. Og igjen, litt artig å tenke på at jeg, som ikke ser, stoler så mye på en hund, et dyr, for å finne frem til steder med trafikk og annet rundt oss. Vi fant igjen stolpen med pølsebitene. Vi gikk oppover veien og jeg talte 4 fartsdumper og jeg begynte å høre trafikken fra hovedveien, men plutselig var den borte. Vi snudde og gikk mot trafikken igjen. Jeg visste ikke helt hvor vi var, men fortsatte i retning mot trafikken, og etter hvert forsto jeg at vi hadde gått en omvei. Min kjære viste meg den omveien på vår «rekogniseringsrunde», for det kunne lett skje at vi gikk den veien. Vi fant frem og Flex ble virket fornøyd med seg selv når han stoppet med forlabbene på kanten av første trinnet ned en trapp til undergangen. Han fikk en godbit. Vi fant frem i samarbeid.

«Rekogniseringsrunde»

Jeg og min kjære har trent litt på veien til fysioterapien, men da må jeg krysse parkeringsplasser, følge fortau, krysse innkjørsler osv., og så var det å huske hvor disse var… Jeg ga egentlig opp – for meg ble det hele litt kaotisk. Min kjære visste om en alternativ vei som gikk gjennom et borettslag og som vi nok gikk like raskt når vi først kunne veien som den vi har forsøkt å lære hittil. Denne «rekogniserte» vi i kveld. Jeg tror det skal være en farbar vei for oss med nok holdepunkter. Min kjære skal lage et kart som vi printer ut på svellepapir slik at jeg kan kjenne de svarte strekene.

Å takke…

Jeg er opptatt av å takke for all hjelp jeg får av seende når jeg er på «ville veie» og ser sikkert ut som et undrende spørsmålstegn. Det er altfor mange som har en passiv holdning til hva som skjer rundt de i det norske samfunnet og jeg har lært meg at man skal sette pris på de som ønsker å hjelpe. Når jeg har fått hjelp sier jeg alltid «tusen takk for hjelpen» i ulike variasjoner. Det finnes blinde som blir irritert når folk tilbyr de hjelp. Dette gjelder nok mest de som har mistet synet i voksen alder og før de har erkjent at de har et orienteringshandikap. Det kan være nedverdigende å måtte ta i mot hjelp når man er vant til å være selvhjjulpen i kanskje 50 og 60 år.

Nei, takk og takk igjen for all hjelp som tilbys. Om jeg tilbys hjelp der jeg ikke har behov for, sier jeg høflig «takk, jeg tror jeg klarer meg».

En gang ble jeg satt av på feil plass av bussen og skjønte ikke hvor jeg var. Jeg gikk frem og tilbake, og fant ikke veien. Det var mens jeg hadde Oda. En bil stoppet; «trenger du hjelp?» og jeg svarte at jeg ante ikke hvor jeg var. Han sa at jeg så så undrende ut, og av alt hell var denne mannen drosjesjåfør. Han kjørte meg hjem og jeg ga han rikelig med trix og takket så mye for hjelpen.

Ja, ikke for det, jeg har én gang måttet ringe det lokale politiet og forklare litt flaut at jeg ikke ante hvor jeg var. Les mer om Larissa i politibil.