Å takke…

Jeg er opptatt av å takke for all hjelp jeg får av seende når jeg er på «ville veie» og ser sikkert ut som et undrende spørsmålstegn. Det er altfor mange som har en passiv holdning til hva som skjer rundt de i det norske samfunnet og jeg har lært meg at man skal sette pris på de som ønsker å hjelpe. Når jeg har fått hjelp sier jeg alltid «tusen takk for hjelpen» i ulike variasjoner. Det finnes blinde som blir irritert når folk tilbyr de hjelp. Dette gjelder nok mest de som har mistet synet i voksen alder og før de har erkjent at de har et orienteringshandikap. Det kan være nedverdigende å måtte ta i mot hjelp når man er vant til å være selvhjjulpen i kanskje 50 og 60 år.

Nei, takk og takk igjen for all hjelp som tilbys. Om jeg tilbys hjelp der jeg ikke har behov for, sier jeg høflig «takk, jeg tror jeg klarer meg».

En gang ble jeg satt av på feil plass av bussen og skjønte ikke hvor jeg var. Jeg gikk frem og tilbake, og fant ikke veien. Det var mens jeg hadde Oda. En bil stoppet; «trenger du hjelp?» og jeg svarte at jeg ante ikke hvor jeg var. Han sa at jeg så så undrende ut, og av alt hell var denne mannen drosjesjåfør. Han kjørte meg hjem og jeg ga han rikelig med trix og takket så mye for hjelpen.

Ja, ikke for det, jeg har én gang måttet ringe det lokale politiet og forklare litt flaut at jeg ikke ante hvor jeg var. Les mer om Larissa i politibil.

2. mai 2001

I dag er det 2. mai. For 13 år siden, satte jeg meg på bussen fra Vest-Telemark til Oslo for å få min første førerhund. Hun het Oda. Jeg var helt ukjent med hun. Faktisk litt redd når jeg så to hunder leke sammen. Jeg hadde svært vange spørsmål til treneren. Oda hadde jeg frem til august 2009. I begynnelsen av januar 2010 sovnet hun inn. Hun var brått blitt blind.

Fremkommelighet

Natt drømte jeg at jeg var på samtreningskurs og fikk meg ny førerhund, men plutselig kom en av trenerne bort til meg og sa at papirene fra NAV ikke var ordnet enda. Jeg måtte derfor bare sitte å se på de andre deltakerne på samtreningskurs som trente med sine nye følgesvenner. De kunne bl.a. sykle med førerhunden i sele. Jeg var ganske fortvilet over at jeg ikke fikk førerhund likevel.

Det siste halve året har det vært svært mange endringer i veien til kjøpesenteret i forbindelse med utbyggingen av Bybanen. Det nyeste nå, er at de har laget en sprinkelmetallrampe ned fra en bro og ned til veien under. Jeg tror ikke Larissa villig hadde satt sine bein på den rampen. Den er vond å gå på for små og myke hundepoter og i tillegg kan man se ned på asfalten under.

De bygger også i nabolaget her. Når vi gikk til kjøpesenteret i dag, tenkte jeg med meg selv at her hadde jeg ikke turt å gå kun med stokk. Alt bråket fra anleggsmaskinene gjør meg i praksis både døv og blind. Jeg husker det andre året sammen med Oda, da vi skulle gå forbi noe pussing av betong. Det endte med at Oda gikk bak meg et stykke.

Oda 12 år

I dag er det 17. april. Den 17. april 1999 ble Oda født. Oda var min første førerhund. Mange sier at den første førerhunden er spesiell. Det vet jeg foreløpig ikke noe om, men jeg ble svært knyttet til Oda. Hun var svært dyktig førerhund og generelt lydig, men et nykk hadde hun, og det var å stikke av så fort anledningen ga seg. Oda hadde blitt 12 år i dag hvis hun hadde levd, men Oda ble avlivet i midten av januar 2010. Hun var brått blitt helt blind og fikk ikke den mosjonen hun hadde behov for pga. forkalkning.

Bilde: Oda biter på en bamse

R.I.P Oda, du vil alltid leve som fine minner i mitt hjerte

Julekvelden

Mens vi spiste julemiddag, ribbe, medisterkaker og medisterkaker med tilbehør, fikk Larissa et margbein fra elg å kose seg med.

Bilde: Larissa spiser margbein

I kveld har lillegutt frydet seg med mange nye leker. Nissen var også på besøk. Vi tok Larissa inn på et eget rom i de minuttene nissen var her. For 5 eller 6 år siden, når jeg hadde Oda, ble hun helt vill når nissen kom trampende inn i huset. Oda bjeffet og knurret helt til min far fikk henne med ut i gangen og lettet litt på masken slik at hun så og kjente igjen lukten hans. Den lille jenta som var her denne julen, er trolig redd julenissen den dag i dag  Jeg fikk mye fint, blant annet en flott og stor kjøkkenmaskin.

Larissa fikk også to julegaver. Den ene var et julenett med noen leker og litt spiselig. Hun fikk også en flott liten presang fra førerhundkollega Sita. Der var det noen flotte og gode kjeks som smakte fortreffelig og en sammenleggbar skål av gummi hvor kantene kunne brettes opp slik at det ble en stående skål. Veldig kjekk å ha i vesken! Jeg har fra før noen sammenleggbare skåler i nylon, men disse er ikke så stødige og ikke så lett å gjøre ren.

Lillegutt fikk blant mye annet, en radiostyrt bil. Denne var Larissa interessert i når den ikke kjørte for fort. Hun lekte med den og snuste på den. Når den kjørte under en stol eller et bord, krabbet hun etter den og letet etter den.

Vi ønsker alle på fire og to bein en riktig god og fredelig jul!

Samtreningskurs med Oda i 2001

Bilde: Oda sitter i løvskogen

For 9 år siden i dag, 28. mai 2001, dro jeg innover mot Oslo for å møte min første firbente ledsager og hjelper. Oda som var en blanding av Golden og Labrador. Jeg trodde at alle hunder var glad i å få kos og gledet meg til å kunne sitte og stryke på den myke pelsen, men Oda snudde rompa til og var ikke interessert i kos. Mye var nytt. Jeg måtte sette meg inn i nye hverdagsrutiner, som fôring, lufting og pelsstell. Jeg husker jeg var ganske sliten når klokken nærmet seg 23.00 på kveldene og jeg sov som en stein. Det er slitsomt å være på samtreningskurs, og jeg ble sliten når jeg fikk Larissa i oktober 2009 også, men ikke like sliten som munder samtreningskurset med Oda. Når jeg fikk Larissa, var jeg godt vant med de daglige rutinene rundt det å ha hund og like mye var ikke så nytt.

Oda var en kjær hjelper i mange år. Jeg fikk henne når jeg gikk siste året på videregående, og for meg var det et gunstig tidspunkt å få hund på. Da fikk vi tid til å bli kjent før vi flyttet til Kristiansand for studier. Oda var alltid så glad. Hun gikk omtrent av på midten i mange tilfeller. Hun var en viljesterk og sta hund, men også ganske myk. Hun var aldri opp i møbler.

R.I.P kjære Oda, jeg vil aldri glemme deg

Odas fødselsdag

Bilde: Oda (6 år) stuper ut i vannet

Den 17. april 1999 ble Oda født. Jeg fikk henne i mai/juni 2001. På bursdagen sin fikk hun som regel noe godt å gnage på. En gang hadde jeg kjøpt fylt margbein til henne og hun gnafset det i seg på ettermiddagen/kvelden. Neste morgen fikk hun frokost og jeg gikk i dusjen. Når jeg kom inn i stua igjen, hadde Oda kastet opp fire steder. Hun tålte ikke kunstig fylt margbein og jeg kastet det andre margbeinet jeg hadde kjøpt til henne. Ikke godt å spise noe man ikke tåler.

I dag hadde Oda blitt 11 år. Oda døde i januar dette året. R.I.P kjære Oda.

Lekker Larissa?

I kveld begynte Larissa å lekke urin. Hun ble våt på pelsen og litt på halen. Jeg lot det gå noen minutter for å se om det kunne være fordi hun hadde slikket seg e.l. Hun koblet det ikke med å måtte på do. Det tok litt tid før hun begynte å slikke seg. Jeg tok henne med ut, og nøten for å tisse var ikke kritisk. Hun tok seg relativt god tid til å finne et egnet tissested. Jeg håper inderlig at jeg tar feil. At dette bare var et engangstilfelle. Jeg får følge med.

Nå har jeg hatt Larissa i 5 mnd., og jeg hadde hatt Oda nesten like lenge når hun første gang fikk problemer med lekking. Oda hadde trolig fått ødelagt noen nerver eller lukkemuskel under steriliseringen. Hun koblet heller ikke lekkingen med at hun måtte tisse, men hun tisset alltid når jeg tok henne med ut. Det kunne skje en halv time etter siste lufting. Oda gikk på Rinexin (50 mg x 2 ganger daglig) fast i ca. ett år, og etter det fikk hun Rinexin etter behov. Hvis hun først lakk en dag, gjorde hun det som regel flere ganger, og da hjalp Rinexinen henne. Rinexinen skal virke slimhinneavsvellende.

Oda er blitt blind

Bilde: Nærbilde av Oda tatt juni 2009
I dag fikk jeg e-post fra fôrvertene som har Oda som pensjonist. De kunne fortelle at før jul endret Odas oppførsel seg. Hun ble nølende i trapper, ville helst gå bak de på tur og hun krasjet i lekene til barna. På torsdag kunne veterinæren konstatere at Oda nå er helt blind. Familien og dyrlegen ble enige om at det beste for Oda var å få slippe. Bestilling av time for avliving skjer i morgen.

Jeg gråter nå. Familien til Oda har min fulle støtte i at avliving er det beste. Jeg må fokusere på det positive med at jeg i dag har Larissa ved min side, og minne meg selv på at Oda fikk et aktivt, variert og meningsfylt liv med personer som har villet hennes beste gjennom hele livet. Jeg har mange gode minner om Oda som alltid vil ligge nært hjertet mitt og som jeg kommer til å ta frem med smil om munnen.

Mimring fra samtreningskurs med Oda

Jeg sitter og mimrer tilbake når jeg var på samtreningskurs med Oda i mai/juni 2001. Etter at vi hadde fått middag, ble førerhundtreneren med meg opp på rommet sammen med den nye hunden, som var Oda. Der viste hun meg hvordan jeg skkulle gi Oda mat. Hun må sitte og vente på et «vær så god» som er det magiske ordet. Etterpå dro førerhundtreneren til nestemann som skulle få en hund. Når jeg og Oda ble alene på rommet, overså hun meg totalt, pep litt og kikket mot døra hvor treneren hadde gått ut. Det er en veldig stor omveltning – og forvirring for hunden i begynnelsen av samtreningskurset. Plutselig er det ikke den kjære treneren som holder i selehåndtaket, men en fremmed person. Sakte men sikkert blir forholdet mellom hund og ny bruker bedre. Gode og dårlige dager har man. Noen ganger er det lett å tenke «skal dette en gang gå bra». Det går som regel bra for de aller fleste.

Et par uker ut i samtreningskurset begynner treneren å fjerne seg mer og mer. Siden hunden er veldig opptatt av førerhundtreneren, er det viktig at hunden ikke forstyrres av treneren. Treneren løp derfor fra hushjørne til hushjørne, huket seg ned mellom biler og gjemte seg i busker. Når hun stod der bak buskene og fulgte med på meg som luftet Oda i en park, kom en politimann og henvendte seg til treneren med spørsmål om hva hun drev med. Hun måtte forklare mannen hvorfor hun så ut som om hun hadde skumle planer mot en blind førerhundbruker. Vi måtte le av dette i ettertid.

Oda spiser frukt og grønt :)

For ca. en uke siden fikk jeg en SMS av fôrvertene til Oda. De skrev at Oda hadde det bra, men hadde litt vondt i magen fordi hun hadde spist for mange epler som lå nede på bakken. Akkurat dét var gjenkjennelig! Hjemme hos foreldrene mine har vi et plommetre i hagen. Den som var nede og forsynte seg, var Oda. Vi hev som regel borrt de plommene ssom lå på bakken før Oda kom dit, men en gang så vi henne stå med forlabbene oppetter stammen på jakt etter plommene. Det kunne bli for mye stein i magen hvis hun hadde fått spise så mye hun orket. Oda var igjennom en operasjon pga. at hun hadde spist stein, og det var både farlig og dyrt… Oda var også svært glad i gulrøtter og epler. Det hendte hun fikk det dersom hun hadde dårlig ånde. Ellers spiste hun også mye blåbær og tyttebær…

Farvel til Oda-en min

For en uke siden sa jeg farvel til Oda. Da dro hun til foreldrene mine i Vest-Telemark. Der har hun kost seg nå i en ukes tid. Det var utrolig vondt å vite at jeg trolig ikke kommer til å se Oda igjen. Aldri mer kommer til å stryke henne på den myke pelsen, aldri mer lukte lukten hennes fra labbene, aldri mer oppleve Oda som vesen. For en uke siden gråt jeg i 5 timer utover natten. Da var jeg ferdig med å gråte over Odas farvel, men ja, jeg skal være ærlig å si at mens jeg skriver dette må jeg kjempe med tårene. Oda har vært min første hund og jeg ble så glad i henne… Men det jeg må fokusere på nå er at hun vil få det bra hos fôrvertene sine. De er klare til å ta godt imot Oda…

Jeg vet ikke sikkert når det blir samtreningskurs. Jeg har nylig blitt utskrevet fra sykehus med en vond fot. Jeg må trene opp den foten slik at jeg kkan gå vanlig før jeg får ny hund. Jeg trener og står på hver dag til det verker i foten.

Oda til veterinær pga. kløing

I dag var jeg til veterinæren med Oda fordi hun har klødd seg sånn, til og med slik at hun har fått sår. Det er mest under hennes «veenstre arm». Veterinæren visste ikke hva det kom av, men jeg fikk resept på en kortison- og antibiotikasalve. Jeg har også satt på en sokk på venstre baklabb slik at hun ikke skal klø seg mer. Jeg måtte komme tilbake hvis det ikke ga seg og evt. ta en hudprøve. Jeg håper jeg slipper det, for slikt blir fort dyrt. Jeg ga henne i går dobbelt dose kortison-tabletter, og jeg synes hun har klødd seg mindre etter det.

Oda vs. ny hund

Natt til i dag drømte jeg at fôrvertene til Oda kom og hentet henne som pensjonist. Jeg begynte å gråte, men ble fort opptatt av min nye førerhund, som var en stor hest… Hehe 🙂 Jeg gruer meg fælt til jeg skal levere Oda fra meg. DET BLIR TRIST, VELDIG TRIST. Jeg er jo blitt så glad i henne, men samtidig som hun er et levende individ, er hun også et hjelpemiddel. For meg er hun ikke lenger et g godt fungerende hjelpemiddel lenger. Jeg sitter her og føler jeg er kynisk, som bare vil levere Oda fra meg og få en ny hund. Jeg skulle gjerne hatt Oda hos meg, men jeg har ikke kapasitet til å ha to hunder. Dessuten kan det bli litt konflikt når den gamle førerhunden ikke lengeer skal jobbe i sele mens den nye hunden gjør det arbeidet Oda alltid har gjort. Men, jeg er sikker på at Oda vil få det godt hos fôrvertene sine. Det er tross alt det viktigste.

Når er nok nok?

Når jeg var hos veterinæren med Oda på mandag, var det en foran oss i køen. Min far sa at øynene var helt gråe av grå stær og det var tydelig at hunden ikke så noe særlig godt. Han oppdaget ikke Oda før han luktet henne. Det fikk meg til å tenke litt. Når er nok nok? Når har man krysset den grensen der hunden faktisk har det best med å ikke leve videre? Og er jeg berettiget å si noe, for hva gjør jeg selv i en likende situasjon. Man blir jo så glad i disse dyra og vil helst beholde de så lenge som mulig. Men når hunden ikke lenger kan løpe løs i skogen, det som er som oftest en hunds drøm, er det da på tide å gjøre noe? Hvor langt hadde jeg strukket tråden med Oda, hvis jeg skulle beholde henne? Når hun hadde svelget en stor stein som 5-åring, var det ikke spørsmål engang. Hva hvis det samme hadde skjedd nå? Den operasjonnen kom på kr. 15.000,-. Nei, dette er fryktelig vanskelig…