Jeg sitter og mimrer tilbake når jeg var på samtreningskurs med Oda i mai/juni 2001. Etter at vi hadde fått middag, ble førerhundtreneren med meg opp på rommet sammen med den nye hunden, som var Oda. Der viste hun meg hvordan jeg skkulle gi Oda mat. Hun må sitte og vente på et «vær så god» som er det magiske ordet. Etterpå dro førerhundtreneren til nestemann som skulle få en hund. Når jeg og Oda ble alene på rommet, overså hun meg totalt, pep litt og kikket mot døra hvor treneren hadde gått ut. Det er en veldig stor omveltning – og forvirring for hunden i begynnelsen av samtreningskurset. Plutselig er det ikke den kjære treneren som holder i selehåndtaket, men en fremmed person. Sakte men sikkert blir forholdet mellom hund og ny bruker bedre. Gode og dårlige dager har man. Noen ganger er det lett å tenke «skal dette en gang gå bra». Det går som regel bra for de aller fleste.
Et par uker ut i samtreningskurset begynner treneren å fjerne seg mer og mer. Siden hunden er veldig opptatt av førerhundtreneren, er det viktig at hunden ikke forstyrres av treneren. Treneren løp derfor fra hushjørne til hushjørne, huket seg ned mellom biler og gjemte seg i busker. Når hun stod der bak buskene og fulgte med på meg som luftet Oda i en park, kom en politimann og henvendte seg til treneren med spørsmål om hva hun drev med. Hun måtte forklare mannen hvorfor hun så ut som om hun hadde skumle planer mot en blind førerhundbruker. Vi måtte le av dette i ettertid.