På bybaneperrongen i sentrum hadde jeg avtalt med min kjære å treffe ham i hans lunsjpause. Han hjalp oss på veien til fysioterapeuten. Vi har strevd litt med å gå rundt perrongen, for Flex vil gjerne markere alle sideveier. I dag gikk det ganske fint og han fant «stolpen» (dvs. et tre) og vi kunne krysse gaten. Nå var det tre uker siden vi gikk der sist og jeg hadde glemt deler av veien. Vi stoppet opp litt og jeg hørte fra Flex’ høyde: «Hallo, hallo!» Min kjære sa at vi måtte gå et par skritt frem. Flex hadde begynt å snuse på en tigger som satt på bakken. Etter hvert kjente jeg meg igjen, men kunne konkludere med at jeg likevel hadde glemt hvordan deler av huset så ut innvendig. Men heisen fant vi, det er ingen problem når Flex er i sele, og jeg fikk vite hvordan det så ut på venterommet hos fysioterapeuten. Flex var flink og fant en ledig stol selv om det var flere fang å legge hodet i. Inne hos fysioterapeuten la jeg teppet hans i en krok og der ble han liggende.
Jeg fryktet at jeg måtte ta drosje hjem fordi jeg kunne veien for dårlig, men jeg hadde ingenting å rekke og bestemte meg derfor å forsøke. Det er jo alltids noen som vil veilede meg om jeg ikke skulle finne frem. Når jeg gikk tilbake, forsto jeg hva jeg hadde glemt på veien. Jeg hadde glemt at jeg måtte gå ett kvartal. Vi kom oss til bybaneperrongen, men jeg kjente meg ikke helt igjen. En mann kom og spurte om jeg skulle ta bybanen og han fulgte meg over sporet og han hjalp meg med å finne en dør. Jeg har forsøkt å finne ut hvor jeg var ved å beskrive det for min kjære, men spørsmålet ble ubesvart. Når vi går av bybanen på Lagunen, holder jeg alltid Flex litt igjen fordi jeg vet det er mange mennesker som også har gått av og som går fremfor oss, men når vi kommer ut av perrongområdet, setter vi farten opp som vanlig. Veien hjem gikk knirkefritt og Flex fikk anledning til å tisse før vi gikk inn døren hjemme.