I dag skulle Flex og jeg til sentrum. Etter vanlig morgenluftning gikk vi til bybanen. Når jeg sitter på bybanen må jeg foreløpig tenke meg om hvilken retning jeg skal gå hvis bybanen kjører inn på høyre eller venstre spor, men det kommer nok automatisk etter hvert. Denne gangen rotet vi oss bort. Jeg gikk iikke innom fysioterapiinngangen, som er et holdepunkt. Det jeg tror skjedde, var at jeg krysset veien på gal side og deretter rotet meg bort. Heldigvis er jeg ikke redd for å spørre folk om hjelp og først stoppet jeg en mann. Han brukte Google maps og ga meg retningen. Nå vet jeg at hvis jeg hadde gått litt lenger, hadde vi kommet frem, men jeg trodde vi hadde rotet oss bort igjen og jeg begynte å gå tilbake og svirret rundt omkring. Jeg stoppet (igjen) en dame som gikk inn i en blomsterforretning og hun var så snill å fulgte meg helt til døren. Det var ikke nødvendig. Jeg møter så mange utrolig gode, positive og hjelpsomme mennesker når jeg spør om veien.
På vei hjem rotet vi oss også tilbake. Hvor vi gikk da, vet jeg ikke. Vi gikk riktig frem til fysioterapeuten, men etter det vet jeg ikke hvor jeg var. Etter å ha spurt tre mennesker om veien som ga meg ulike retninger, fant vi frem og et ledig sete på bybanen.
Det var litt av en mislykket tur i byen, men slik er det i blant. Vi kan ikke regne med at alt skal gå på skinner hele tiden. Jeg er blind og ser ikke omgivelsene og Flex gjør sitt beste ut ifra mine kommandoer, men selv om Flex er en førerhund, er det viktig å vite at han også er en vanlig hund som kan gjøre feil og som distraheres. Noen ganger, heldigvis de fleste gangene, går samarbeidet fint og vi finner frem, men noen dager går det skjeis. Slik er det å samarbeide.