I dag skulle Flex og jeg gå til atter en treningstime. Vi går i et anleggsområde hvor ting kan forandre seg fra uke til uke og fra dag til dag. Min kjære forsøker å si i fra om noe vesentlig er endret. Nå har de lagt grus hvor jeg krysser hovedveien for å komme ned til bybanen. Vi gikk på grusen, og etter den kommer det en liten oppoverbakke. «Nei, oppoverbakken skal ikke være så bratt» tenkte jeg og snudde, men for sent. Vi rotet oss rundt på en plass. Jeg hørte trafikken var lengre unna og forsøkte å gå etter den. Gikk optimistisk ned en bakke, men den ble sperret av en låst dør. Vi gikk opp igjen. I desperasjon tenkte jeg å gå gressmatten ned til gangveien, men Flex nektet. Kanskje det var for bratt? Vi fant en ny nedovervei, og vi nærmet oss trafikken. Jeg smilte og roste Flex. Nå var vi på stødig kurs igjen! Min treningstime startet om 7 min., og da var det bare én ting å gjøre: Ta beina fatt. Jeg jogget med Flex bortover. Jeg tror han synes det var litt uvant, men gøy. Jeg er ikke vant til å jogge, men klarte et sted mellom 200-300 m. Vi kom inn på treningssenteret ett minutt før treningstimen min startet. Litt av en tur, men det endte bra. Heretter skal jeg ha med meg telefon, slik at jeg enten kan ringe etter hjelp eller melde om at jeg blir for sen.
På vei hjem igjen tok min kjære meg igjen. Han hadde også vært og trent. Flex tror jeg har begynt å utnytte det at han stopper og jeg knepper av han selen og han får lov til å gjøre fra seg. På vei hjem stoppet han 4 ganger, men jeg ba han gå videre med 2 av stedene. Jeg tror han synes det er spennende å snuse og tygge på pinner… Og hjem kom vi oss, ganske våte etter å ha gått i regn, men mikrofiberhåndkledet er effektivt.