I dag skulle Flex og jeg på et møte igjen. Bybanen kom og slapp inn passasjerer. Flex og jeg jogget. Over sporet og bortover perrongen. Flex fant en dør som var lukket, men jeg fant ikke knappen for å åpne døren. Dette vil jeg tro at sjåføren så, for døren åpnet seg. Flex og jeg fant vårt vanlige sete. Det er det 2. setet på høyre side vendt med ryggen mot kjøreretningen. Flex legger seg godt til rette og vet han er flink når han logrer når jeg smiler og klapper ham, og noen ganger dukker det opp en godbit.
Bybanen på vei hjemover pleier å være ganske full, så jeg belager meg på å stå. Etter noen stopp finner jeg ut at det er flere klappseter bak meg som er ledige. Hvor egoistisk og kynisk samfunnet har blitt. Folk sitter og ser på at en blind førerhundbruker står, men ingen sier at det er et ledig sete litt bak meg.
Når vi gikk av, svingte vi til venstre og Flex hadde, som han vanligvis pleier, å a relativt god fart. Jeg gikk rett i en dame som sa «å, unnskyld». Jeg spurte henne om hun kunne stille seg opp på nytt fordi jeg ønsket å trene på hindringer. Denne gangen sneiet vi jakkeermet og jeg godkjente den. Sa tusen takk til damen og vi gikk hjem