Når jeg dro fra treningssenteret ringte jeg min snille kjære. I dag skulle vi forsøke å gå ruten vi «rekogniserte» i går, med Flex i sele. Min kjære hadde tegnet opp ruten for meg slik at jeg kunne kjenne på veien og memorere den for meg selv. Før jeg og Flex dro på trening, gjennomgikk jeg og min kjære ruten mentalt i hodet uten at jeg så på kartet. Jeg tenkte det ville gå fint, men ett punkt ante jeg vi ville få problemer med – og det fikk vi…
Vi møttes ved busskuret hvor jeg går ned i undergangen og søkte trapp til høyre i dét vi var ute av undergangen. Nedover landeveien, blant hus og hager, kan det være vi møter på noen hunder, men det har Flex bare godt av å trene på. Jeg er ikke selv helt sikker på når vi skal søke stolpe for å gå mellom to garasjer for å komme ned til broen, men jeg er ganske sikker på at Flex vil huske på den, for når jeg der sa «søk stolpe» økte han farten, logret og visste det ventet en godbit med stolpen.
Når vi skal krysse hovedveien, er det egentlig ikke noe godt kjennetegn å orientere seg etter, men likevel: En svak nedoverbakke i en sving, og når den flater ut, kan jeg be Flex om å søke stolpen. Vi går da over et 4-feltsvei og jeg synes det er litt stressende. Jeg vil fortest mulig over og jeg synes Flex går så sakte. Dette stresset merker trolig Flex. Vi fant døren inn til fysioterapien!
Veien hjemover var litt mer utfordrende, men jeg antar vi skal klare den også. Vi måtte repitere et par ganger å runde hjørnet på helsesenteret istedenfor å gå ut på en parkeringsplass. Ved krysningen av 4-feltsveien, er det en stolpe litt ute i terrenget, og det var der jeg gjettet vi fikk problemer. Det er ingen holdepunkter for meg til å vite når jeg skal be Flex søke stolpe. Løsningen ble at vi går til et busskur 20 m. lenger frem enn der vi skal krysse, snur og deretter går tilbake og søker stolpe. Der markerte Flex et gjerdet istedenfor stolpen, til og med på 3. forsøk, så jeg lot det gå, og jeg vet vi da skal 2 m. lenger frem og deretter krysse veien. Min kjære sa at det var god sikt på strekningen og om vi skulle gå litt til høyre eller venstre for selve stripene, skjer det ingen trafikkfarlige situasjoner, men jeg kjenner jo med føttene om vi går på stripene eller ikke.
Vel over broen virket Flex sliten. Vi stoppet og Flex la seg rett ned med hodet på bakken… Vi fylte litt vann i drikkeskålen hans og han drakk godt før vi fortsatte. I det vi kom mellom de to garasjene møtte vi på hundeutfordring nr. 1. Flex ble veldig interessert i hunden som tydeligvis nektet å sette seg ned, og til slutt, etter gjentatte forsøk med å få kontakt med ham verbalt, tok jeg hele hunden mellom to hender og snudde ham i riktig retning. Da ble han fokusert på jobben sin igjen. Litt lenger opp i gaten møtte vi på hundeutfordring nr. 2. Da fikk jeg Flex til å sitte mens de passerte. En fornuftig hundeeier som forsto at jeg ikke var interessert i hilsing siden jeg fikk Flex i sittende stilling. Jeg hadde fokus og kontakt med Flex hele tiden mens de passerte oss og han fikk en godbit.
Vel hjemme drakk Flex noen slurker med vann og deretter la han seg rett ned på de kalde steinflisene. Han fikk på seg kjølehalsbåndet. Det er et 3 cm bredt halsbånd hvor man putter kjøleeleenter, som har ligget i fryseren, og putter denne inn i kjølehalsbåndet. Inn mot hundens kropp er det kun netting med små hull. Den er svært effektiv, men fryseelementene varer kun i ca. 40 min. før de må skiftes ut.
I morgen er vi i stand til å gå til manuellterapeuten! Det føles befriende å ikke være avhengig av drosje eller assistent. Dette hadde vi aldri klart uten min kjære – tusen takk!